Tv-serien «Makta» ruller over norske skjermer og har fått gode kritikker overalt. Årene den skildrer i de første seks episodene, var en brytningstid, med partistrid, generasjonsskifte, men ikke minst med Bravo-ulykka i 1977, «Alexander Kielland»-katastrofen i 1980, dragkampen om atomraketter og slaget om Alta.
«Et sammenhengende mareritt», sa Reiulf Steen seinere.
Det var også innledningen til en helt ny epoke i norsk politikk. En overgangsperiode der tida skiftet ham. Arbeiderpartiet som klasse- og folkeparti ble grunnleggende forandret, det samme ble det norske statssystemet, med New Public Management og markedsløsninger som den nye tidas foretrukne løsninger.
«Makta» er et usannsynlig helteportrett av Gro Harlem Brundtland. Hun framstilles som den plettfrie lederen: arbeidsom, smart, effektiv, løsningsorientert, edruelig og pliktoppfyllende. Et større helteportrett har vi knapt sett siden Jan Guillou skrev om stormannssønnen Arn Magnusson i sin bestselgende trilogi fra slutten av 1990-tallet. Hennes to rivaler, Ap-leder Steen og statsminister Odvar Nordli, framstilles nærmest som stakkarer – til tross for at de var effektive politikere og ikke så lite folkekjære, hver på sin måte.
Steen hadde en særegen karisma og var en gudbenådet taler som hadde landsmøtene i sin hule hånd, mens Nordli sto for en særegen, lun, underfundig og pragmatisk jordnærhet. De fleste hendelsene i tv-serien fant virkelig sted, om enn kanskje noe karikert, men når Steen utelukkende blir framstilt som et upålitelig fyllevrak og Nordli som en bygdetulling med uforståelige og hjelpeløse ordspill fra Hedmarken, er det noe som forsvinner.
På mange måter er troikaen Nordli, Steen og Brundtland et godt prisme å se datidas motsetninger i Ap gjennom. Det er konfliktlinjer som peker inn i vår tid. De er fremdeles levende. Nordli representerer den ene pol, de folkelige røttene, med sin bakgrunn fra skrinne kår på Tangen i Hedmark. Sammen med Bjartmar Gjerde, småbrukersønnen fra Larsnes på Sunnmøre, var han selve inkarnasjonen av etterkrigstidas Ap. Gjerde var opptatt av industrireising, som industriminister og seinere olje- og energiminister, mens Nordli var en pådriver i distriktspolitikken. De tilhørte Ap-generasjonen som ble kalt «sølvguttene», under Gerhardsen og Brattelis taktstokk – og framsto langt på vei som et norsk svar på de svenske «gråsossene». Nordli skulle bli blant de siste her i landet som kunne gå hele veien fra arbeiderklassen til Statsministerens kontor, som Alf Skjeseth skrev i Klassekampen.
Reiulf Steen kom også fra et arbeiderklassemiljø på Sætre på Hurum, der han som 17-åring begynte på Sprengstoffabrikken, før han ble journalist. Steen utgjorde, med sin bakgrunn fra AUF, den andre polen i partiet. Han sto for en visjonær, venstreorientert politikk, med åpent sinn for det som rørte seg blant ungdommen og med åpenbare berøringsflater til SV. Han hadde ikke så liten ære for at Ap klarte å reise seg etter nederlaget i folkeavstemningen om EU i 1972, som hadde splittet velgergrunnlaget.
Gro Harlem Brundtland kom til å representere en tredje pol, som datter av Gudmund Harlem, lege, professor og tidligere statsråd, som selv kom fra en borgerfamilie. Klassebakgrunnen var ikke avgjørende, men etter hvert skulle hun også bli en portalfigur for vendingen mot mer markedsstyring, der statlige etater og bedrifter i større grad opererte selvstendig utenfor politisk kontroll. Det skjedde parallelt med et skifte i partiet selv, der det ikke i samme grad som før ble sett på som et interesseparti for arbeids- og småkårsfolk.
På sine eldre dager var både Steen og Nordli kritisk til utviklingen. I et intervju med Klassekampen i 2006 sa Nordli:
«Vi undervurderte de sterke kreftene som slapp løs etter hvert som markedsprinsippene gjorde seg mer og mer gjeldende. Vi trodde vi kunne tøyle og styre, slik vi gjorde i etterkrigstida, men vi hadde ikke mekanismene som skulle til».
Maktkampens vinner så seg imidlertid ikke tilbake. Og seierherrene skriver som kjent historien.