For den som lever med litteraturen, er det lett å ta litteraturens styrker og fremste egenskaper for gitt. Lett fordi man så ofte har erfart nettopp hvordan en bok gir innsikt i andre menneskers indre liv, eller de avgjørende vendepunktene i et forløp, eller detaljene i et historisk drama. Mange har også erfart hvordan slike innsikter gjerne arter seg som åpenbaringer. Plutselig får man ta del i noe som – aner man – ellers ville forblitt skjult for en. I hvert fall hvis boken er god. Og kanskje særlig hvis dens emne ikke er allment kjent.
«Adam i Paradis» har åpenbare kvaliteter – men illustrerer også et problem ved historiske romaner.
Rom for spekulasjon
