Man kan ikke stige ned i den samme elva to ganger og så videre. De fleste som leser romanforfatteren Jon Øystein Flink vil kjenne til Heraklits fyndord, som litterater har en lei tendens til å drive rovdrift på. Men så er det vår tilværelses relativitet, da, som spenner bein på slike sannheter, for ikke bare i tittelen er Flinks første roman på 10 år et varsel om gjentagelse; nei, selv omslaget aper debutboka «Ole-Kristian Oksrød», 20 år gammel i år – men speilvendt. Der debuten leker med postmoderne kunnskapsparadigmer og stiltyper, er «Dobbeltgjengerne» en allvarsam lek med vår samtids evige spørsmål om identitet: Hvem vi er, når vi er, hvordan vi er. Forfatteren Pål Norheim (1962–2017) kalte identitetsspørsmålet «vår epokes metafysiske mareritt». Flink framsetter på sin side tesen om at jeg kanskje aldri er meg selv, eller for å si det med bokas siste kapittel: «Jeg er ikke den jeg er».
«Dobbeltgjengerne» tematiserer spaltning – i en slik grad at romanen selv spaltes.
Hjelp, jeg er spaltet!
