De siste ukene har jeg ikke kjeftet på ungene som jeg pleier. Ikke da dattera mi sto opp for seint til å rekke skolen og satt foran speilet når hun skulle vært på bussen. Heller ikke da hun eller lillebroren lot enda en brukt Q-tips ligge igjen på baderomsgulvet, rett ved siden av søppelbøtta. Selv ikke da sønnen min, mens jeg var borte noen timer, hadde fylt leiligheten med tenåringer som lagde så mye støy at naboene ble gale.
Jeg har ikke greid å hisse meg opp over dem, og vet hvorfor: Det skyldes videoene som viser små barn dekket av blod, støv og aske, skjelvende som gamle krigsveteraner. Og feeden som fylles av ungdommer – de poserer som mine, skoene likner til og med – avbildet et fredelig øyeblikk, før de kastet stein mot israelske soldater og fikk en kule i hodet i retur.
Hva skal jeg bli sint for? På kjøleskapsdøra henger gamle skolefoto der barna viser fram melketennene. I innboksen ligger de nye bildene av dem, der de smiler med munnen lukket for å skjule litt forvokste fortenner og regulering.
I sitt hevntokt etter Hamas-terroren har Israel allerede drept langt, langt flere barn enn det totale tapstallet ble på egen side. Og akkurat nå er det faktisk ikke alle de visuelle inntrykkene som smerter mest, men et gammelt dikt. Det ble skrevet av den palestinske poeten Khaled Juma i 2014, da Israel utførte et annet angrep mot Gaza, og er gjendiktet slik av Ola Bog:
Å rakkerunger i Gaza.
Dere som stadig forstyrra meg med skrik og skrål utafor vinduet mitt.
Dere som fylte hver morgen med oppløp og kaos.
Dere som knuste vasen min og knabba den eneste blomsten på balkongen.
Kom tilbake, og skrik og skrål og knus alle vasene.
Ta alle blomstene.
Men kom tilbake …
Kom tilbake …
De tidligere gangene Gaza og palestinernes framtid har blitt knust, har min reaksjon vært sinne. Men nå er noe annerledes, raseriet er slukt av et svart hull.
Kanskje det er fordi Israels forsøk på å tvinge befolkningen til å samle seg sør på Gazastripa, angivelig for deres egen sikkerhet, minner meg om noe som skjedde i fødelandet mitt, Sri Lanka, for mange år siden.
Våren 2009 var den blodige borgerkrigen mellom regjeringsstyrkene der og Tamiltigrene (LTTE) i sin sluttfase. Myndighetene oppfordret da over 300.000 tamilske sivile til å komme seg til områder som fikk det betryggende navnet No Fire Zone . Mange fulgte oppfordringen, for så å bli bombardert intenst med artillerigranater av hæren. Titusener av uskyldige mennesker ble drept. Til slutt var sonen krympet til en liten strandstripe nordøst på øya, der den aller siste nedslaktingen skjedde. Blant dem som ble henrettet der, var LTTE-lederens sønn. Han var tolv år.
Selv om åstedene ikke er like, likner forbrytelsene. Og uansett hvor de er, har mødrene og fedrene som har mistet sine unge de samme rødsprengte, tomme øynene.
Når alt er over, venter det verste foreldrene: stillheten, men også vissheten om at de aldri igjen skal se barna få en ny tann, aldri mer tyvlytte til latteren deres gjennom en vegg, aldri kjenne pusten når de sover. Hvordan skal noe menneske kunne tåle det?