Politikk var ikke bare et akademisk felt for den tysk-amerikanske politiske filosofen Hannah Arendt (1906–1975). I 1924, som 19-åring student, ble hun elskerinnen til den 17 år eldre filosofen Martin Heidegger, som i 1933 entusiastisk støttet Adolf Hitlers maktovertakelse, og hun klarte så vidt å unnslippe det naziokkuperte Frankrike via Spania i 1941 – den samme reiseruta som kostet den jødiske vennen og kollegaen Walter Benjamin livet. Hun ble en kompromissløs motstander av all politisk romantikk – og særlig revolusjonsromantikk – uansett om det var i form av den franske og russiske revolusjonens terror i folkets navn eller Heideggers fabuleringer om en radikal «andre begynnelse» etter Vestens undergang. «Om revolusjon», som nå foreligger i Per Qvales norske oversettelse, ble opprinnelig utgitt i 1963.
Hannah Arendt framlegger et tankevekkende, men også ensidig forsvar for det hun mener er kjernen i alle revolusjoner: Å grunnlegge politisk frihet.
Revolusjonens undergang
