Kompisen min var utstyrt med en sprayboks og dårlig impulskontroll. I tillegg hadde han vært på studiesirkel med Rød Ungdom i Oslo. Tilbake i hjembygda vår Ås tok kameraten meg med til togstasjonen, der han hoppet opp på en søppeldunk og sprayet «RØD UNGDOM» over undergangen. Les skriften på veggen og skjelv! En liten detalj, som han hadde fortrengt, var at malingen var blå.
Den forvirrende «graffitien» er et passende bilde på årets skolevalg, som ble et forvarsel om den mørkeblå bølgen i det påfølgende kommune- og fylkestingsvalget. Framgangen til Høyre og Frp blant norske elever fikk Subjekt-redaktør Danby Choi til å slå fast at «kidsa er drittlei woke og politisk korrekthet».
Aps Raymond Johansen fulgte opp og tok et oppgjør med såkalt woke-kultur på venstresida, inkludert moralsk ekskludering av folk med avvikende verdier og meninger, noe som skjøv vekk unge menn. «Ha respekt, tålmodighet, lave skuldre og tål friske fraspark», sa Johansen.
I løpet av valget forsvant woke-trollet et sted mellom Melkøya og Oslo Børs. Men jeg tenker fortsatt på Johansens utspill, den nevnte sprayboks-affæren og den tida vi gikk rundt på videregående og siterte Marx, men ikke engang lurte på hva gutta på mekken mente om politikk.
Grunnen til at disse debattene likevel havarerer før de har begynt, tror jeg, er at folk har helt ulik oppfatning av maktdynamikken i ytringsrommet. «Woke-skeptikerne» maner til fri meningsbrytning, noe som ifølge dem trues av «wokerne» og deres iver etter å kansellere andre. «Wokerne», som selv ofte tilhører utsatte minoritetsgrupper, oppfatter debattarenaen som ufri og skjev i utgangspunktet, et sted der «friske fraspark» ikke alltid bare er verbale, men kan være fysiske, i verste fall dødelige.
Er «wokerne» bare oversensitive? Skal den politiske debatten ta hensyn til deres psykologiske stressnivå? Man kan også vri på spørsmålene. Handlet ikke #metoo om å snakke ut om psykologisk og emosjonelt stress hos kvinner som utsettes for verbal og fysisk trakassering, eller verre? Er ikke kampen mot fattigdom også en kamp mot en lignende påkjenning, som går ut over folks helse og verdighet? Hvorfor skulle hensynet til folks følelser stanse ved deres hudfarge, kjønnsidentitet eller annet?
I praksis handler mye av uenighetene om hvor grensene går. Skal noen måtte risikere jobben for sitt konvensjonelle syn i spørsmål som har med trans å gjøre? Skal en som overlevde Utøya forventes å ville stille i debatt med en som vil kaste alle muslimer ut av Norge? Og så videre.
Etter skoledebatten kom dattera mi hjem med blant annet et FpU-klistremerke med slagordet «WOKE IS A JOKE», pluss glidemiddel, også fra FpU, med påskriften «Sånn! Nå gjør det litt mindre vondt med rødgrønn regjering».
«Men ingen bryr seg om woke», sa hun. Da jeg spurte hva ungdommen brydde seg om, svarte hun: «Penger». Og her ligger kanskje noe av forklaringen. Suksess i et kapitalistisk samfunn måles langt på vei individuelt og i kroner eller kryptovaluta, ikke dine politiske verdier.
Selvfølgelig påvirkes også de unge av disse idealene, som 18-åringen Edvin Velle skrev i et innlegg på debattsidene i går, uansett hva vi voksne krangler om på Facebook.
I en sånn kontekst er woke-debatten høyresidas glidemiddel. Det betyr ikke at venstresida skal la være å diskutere de reelle uenighetene vi har. Spørsmålet er bare om vi klarer å gjøre det på våre egne premisser.