Tusen takk for at dokker gjor’ oss litt klokar på dette her», avsluttet programleder Arne Egil Tønset innslaget om Assange på «Helgemorgen» (NRK P2) søndag 27. august med å si. Adressatene var politisk kommentator Harald Stanghelle, frilansjournalist Tori Aarseth og undertegnede. For min egen del var jeg nøyaktig like klok etter innslaget som før det begynte: Det bekreftet hvor håpløs NRKs dekning av utenrikspolitisk stoff kan være, selv – eller kanskje særlig – når de liksom skal gå i dybden. Researchen er så godt som fraværende, og viktigere enn å prøve å forstå hva saken dreier seg om, er det å gi inntrykk av at man er «balansert» og lar «ulike stemmer slippe til» – uavhengig av om disse stemmene tilhører noen som har brukt tid på å sette seg inn i saken eller ikke.
Enter Tori Aarseth. I januar 2022 publiserte hun en kritikk av Assange i M24 der hun lenker til en neve usorterte nettsider for å underbygge påstanden om at Assange ikke bare er «good», men også «bad» og «ugly». Selv har jeg påvist at mange av ryktene hun sprer, for lengst er avsannet. Men til liten nytte: Hun har ennå ikke svart, og i dagens Medie-Norge er slike beriktigelser fort glemt. Aareths sverting av en fengslet kollega gjør henne tvert imot ettertraktet som paneldeltager – for balansens skyld.
I januar 2022 fikk hun lov til å fortelle Urix-seerne om «bunkermentaliteten» i Ecuadors London-ambassade, der Assange hadde fått asyl, og hvordan DNC-lekkasjene i 2016, som Wikileaks stod bak, hadde ødelagt fremdriften for Hillary Clintons valgkampanje. Ingenting av dette har relevans for tiltalen mot Assange, som primært angår Manning-lekkasjene fra 2010.
I søndagens «Helgemorgen» hadde Aarseth utvidet repertoaret til å omfatte anklager om at Assange hadde publisert «navn på informanter […] som har samarbeidet med amerikanerne i Afghanistan», og at han hadde bestilt datatyverier fra en rekke hackere – «hvis man skal tro tiltalen» mot ham. Hun nevnte ikke at USAs kronvitne er en bedrageri- og pedofilidømt vaneforbryter, som i ettertid har innrømmet at vitnemålet hans er oppdiktet. Hun nevnte heller ikke at hackerne som allerede er dømt for datainnbruddene som ramses opp i tiltalen mot Assange, har fått sin dom i England. Det betyr at disse sakene ikke gir grunnlag for en utlevering til USA: Et såkalt «forum bar» sier at utlevering skal avvises dersom Storbritannia fremstår som et mer egnet sted («forum») for straffesaken enn landet som vil ha tiltalte utlevert.
«Dette høres ikke ut som ei vanlig fortelling om varsling og heltemot», repliserte Tønset etter å ha hørt Aarseths tirade. Da var vi på tampen av et 15-minutters innslag. Stanghelle fikk siste replikk: Han forsvarte Assange på prinsipielt grunnlag, men klarte ikke å formidle at anklagene både er irrelevante og uriktige.
Under rettshøringene i 2020 ble det vitnet om det store arbeidet Assange la ned i redigeringen av de lekkede dokumentene. Publiseringen av Irak- og Afghanistan-dokumentene trakk i langdrag fordi ny programvare måtte utvikles for å luke vekk navn og andre sensitive opplysninger. Mot slutten av arbeidet med de de 250.000 diplomat-telegrammene kjent som Cablegate var hele 50 medieorganisasjoner involvert. Slik kunne Wikileaks trekke veksler på omfattende lokal- og spesialkunnskap, noe som førte til en rekke avsløring av stor journalistisk verdi.
Aarseths påstand om at disse publikasjonene har satt både afghanske og kinesiske informanter i livsfare, er ikke bare uriktig; den er også irrelevant, juridisk sett. Under den militære rettssaken mot Manning ble det til tross for iherdige forsøk ikke påvist at noen individer – informanter eller andre – hadde lidd nevneverdig overlast som en følge av disse lekkasjene. Manning ble heller ikke dømt for å ha hjulpet fienden. Likevel gjentar USAs myndigheter påstanden om at Assange har «blod på hendene», og at han han hadde grunn til å tro at informasjonen ville bli brukt «to the injury of the United States or the advantage of any foreign nation». Alt tilsier at de gjør dette mot bedre vitende. Aarseth hjelper dem å formidle det løgnaktige budskapet til det norske folk.
Men hvorfor er det juridisk sett irrelevant hvorvidt USAs informanter har lidd overlast eller ikke (hvilket det altså ikke er godtgjort at de har)? Svaret er enkelt: Det å offentliggjøre navn på informanter omfattes ikke av den amerikanske spionasjeloven, som kun angår handlinger som kan skade rikets sikkerhet. Følgelig er det offentliggjøringen i seg selv, «pure publication», som det heter på amerikansk juridisk sjargong, som må legges til grunn dersom Assange skal dømmes for brudd på spionasjeloven. Og da vil døren stå på vidt gap for å dømme alle som er i besittelse av informasjon verdens eneste militære supermakt helst vil holde hemmelig. Det gjelder også journalister, som Aaresth feilaktig hevder har en særlig rett til å befatte seg med graderte dokumenter.
Hva det er som driver Aarseth til å opptre som talerør for den amerikanske overmakten og dolke en kneblet kollega i ryggen med anklager hun umulig kan ha faktasjekket, er en gåte jeg ikke har noen illusjon om å trenge til bunns i. Fremdeles har ingen av de som begikk de alvorlige forbrytelsene som Wikileaks, med Mannings hjelp, avslørte i 2010 og 2011, blitt straffet. Det er det bare varsleren og hennes redaktør, Assange, som er blitt.
Aarseths steinansikt røper verken bekymring for pressefrihetens fremtid eller spor av empati med journalisten som utsettes for politisk rettsforfølgelse og psykisk tortur fordi han har holdt fast ved sin rett til å avsløre overmakten gjennom publisering av sannferdig informasjon.
Det er forstemmende at den tungt finansierte statskanalen ikke klarer å formidle elementære fakta om viktige saker, men i stedet legger til rette for at aktører med atskillig større markeringsbehov enn integritet og innsikt. Dekningen av Assange-saken viser tydelig at NRK ikke tar sitt ansvar som formidler av internasjonalt nyhetsstoff alvorlig nok.