En Ap-politiker som er godt kjent blant innvandrere og muslimer på Oslos østkant, fortalte meg nylig at det som bekymret folk i innvandrerbefolkningen mest, var de høye levekostnadene. Naturlig nok. Men han la raskt til at det som kom opp nesten like ofte, var koranbrenningene. De har skapt frykt og utrygghet. Spesielt skremmende er det når koranen blir brent i eget nærmiljø og utenfor moskeen. Å hevde at det er religionskritikk og ikke rettet mot troende, oppfattes som livsfjern teoretisering.
Hvis du er et dypt troende menneske, rammer brenning av hellige skrifter også deg selv. Karim Essahli skildret godt hvordan dette oppleves i et innlegg i Klassekampen 19. august. Han forteller at mora hans er troende og praktiserende muslim, som ber fem ganger om dagen og leser i koranen hver kveld før hun legger seg. For henne og andre er dette blodig alvor. Det handler om hvordan deres liv i Norge skal bli. De bekymrer seg for framtida, for barn og barnebarn.
«Hærverk og vandalisering av andres symboler og helligheter har ikke mye med ytringsfriheten å gjøre, den retter seg i praksis mot mennesker, i dette tilfellet muslimer», skriver Essahli.
Informations mangeårige korrespondent i Midtøsten, Lasse Ellegaard, hevder det samme:
«Brenning av koranen er ikke religionskritikk, men sjikane av muslimer.» Å brenne koranen er et overgrep mot den troende, som har basert sin tilværelse på dens innhold. Og for muslimer i andre land er det en påminnelse om at det «arrogante kristne Vesten stadig hyller mentaliteten fra korstogene», skriver han.
Den danske regjering la fredag fram et lovforslag som vil gjøre koranbrenning forbudt. Loven retter seg mot «utilbørlig behandling av en gjenstand med vesentlig religiøs betydning for et trossamfunn». Lovforslaget vil ikke omfatte verbale eller skriftlige ytringer, herunder tegninger. Det gjelder heller ikke bekledning, som tørklær, kalotter og sikh-turbaner, selv om de kan tillegges en religiøs betydning.
I begrunnelsen heter det: «Det skal ikke herske noen tvil om at regjeringen ser ytringsfrihet som en grunnpilar i det danske demokrati. Regjeringen mener imidlertid at koranbrenning ikke har større verdi som ytring enn uttalelser som for eksempel forhåner eller nedverdiger en gruppe av personer på grunn av sin rase eller seksuelle orientering, som allerede i dag er straffbart».
Til forskjell fra Norge er det mange i det juridiske miljøet i Danmark som har forståelse for et forbud. Noen kritiserer lovforslaget for å være en gjeninnføring av blasfemiparagrafen, mens andre mener regjeringen gir etter for muslimske land. Likevel er det stor forståelse for forslaget. Tidligere professor i strafferett ved Københavns Universitet, Jørn Vestergaard, sier til Information at forslaget er «godt skrudd sammen». Jussprofessor Sten Schaumburg-Müller ved Syddansk Universitet mener det er «et utmerket lovutkast».
Det er litt forskjellige syn på hvor forbudet bør plasseres i lovverket. Noen har markert at de heller vil ha det som en presisering av rasismeparagrafen enn i kapitlet om rikets sikkerhet. I tillegg er det strid om ordet «utilbørlig». Professor i forfatningsrett ved Juridisk fakultet på Københavns Universitet, Jens Elo Rytter, og professor Vestergaard mener «utilbørlig» bør byttes ut med «nedverdigende», som også brukes i rasismeparagrafen. Alle juristene er enige om at forbudet ikke bryter med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Det er nesten forunderlig å lese vurderingene som gjøres av de danske juristene. I Norge har jurister som advarer sterkt mot innskrenkninger eller forbud, vært nærmest enerådende i det offentlige ordskiftet. I Danmark hevdes det derimot med faglig tyngde at det er fullt mulig å utforme et forbud som holder seg godt innenfor det som kan forsvares i et demokratisk samfunn.