Lyset forsvinner allerede ved tusen meter. Veien videre nedover mot dypet går gjennom et stummende mørke, bare avbrutt av små lysglimt her og der – en selvlysende kreps, en manet eller en blekksprut.
En undervannsrobot ved navn Ægir 6000 synker sakte nedover i dypet mellom Svalbard og Jan Mayen, ned til den Midt-Atlantiske ryggen i Norskehavet. Det tar om lag halvannen time før den når bunnen.
Ved 3000 meters dybde er vannet iskaldt, ganske nøyaktig minus 0,7 grader, og trykket knusende, drøyt 4100 tonn per kvadratmeter. Det er som vekta av 700 elefanter oppå en liten bil.
Her nede er det tilsynelatende langt mellom tegnene på liv. For et utrent øye kan det virke som en ørken. Et tomrom på jorda, der vi kan gjøre hva vi vil.
De fleste organismene er ørsmå, og mange skjuler seg nede i mudderet. Det er lite mat, og dyrene må leve lenge på det som fra tid til annen daler ned fra overflata.
Men plutselig skjer det noe. I lyset foran roboten kommer et mylder av liv til syne. Det er store skoger av børstemark, hvite tepper av bakterier, snegler og krepsdyr og nåleskarpe glassvamper. Her er sjøstjerner, og en og annen glupsk fisk, som ålebrosme, ringbuk, hai og skate.
Roboten har truffet på en varm kilde, som har skapt en aldri så liten oase nede på dypet. I sentrum for det hele står en rad av søyler som ligner skorsteinspiper, 10–15 meter høye, farget i nyanser av rustrødt, gult og brunt. De spyr ut gråsvart vann fra jordas indre, som skaper et helt eget økosystem. Vannet kan holde opptil 350 grader, og noen av organismene tåler opptil 120 grader. I blandingssonen noen centimeter ut, der vannet er 3–4 grader, er leveforholdene perfekte for en rekke arter.
Her stopper roboten opp. For forskerne er det dette miljøet som er interessant.
Dyphavsbiolog Mari Heggernes Eilertsen har vært her mange ganger. Det vil si, hun har stått oppe i forskningsskipet 4000 meter høyere opp, på komfortabel avstand fra havdypet, som hun fortsatt synes er litt skummelt. Hun har hengt over monitorene og instruert robotpiloten om hva som skal filmes, fotograferes og måles, og hvor det skal tas prøver. En liten støvsuger samler inn materialet.
– Det kan være skikkelig visuelt vakkert noen steder. Masse farger. Det er så mye som er rart, litt utenomjordisk, sier Eilertsen begeistret.
Hun slutter aldri å la seg fascinere av dyphavets mirakler.
– Når jeg er ute på tokt, blir jeg veldig gira. Bare det å oppdage og se ting som ingen andre har sett før, det er kjempegøy.
Dyphavet er et ekstremt levemiljø fullt av gåter, som Eilertsen og andre biologer og geologer jobber på spreng for å løse. Det sies ofte at vi kjenner overflata på månen bedre enn vi kjenner havdypet. Det er jordas siste skanse.
Nå har mektige interesser meldt seg på i kappløpet for å kartlegge hva som finnes her nede, og de har ikke først og fremst arter og økosystem for øye. Et gullrush er i gang.
Plutselig på «alles» lepper
Til tross for at dyphavet utgjør over 60 prosent av jordas overflate, har det vært forbeholdt de spesielt interesserte, de som brenner for å forstå et miljø de aldri kan oppholde seg i. Det er et felt preget av mikroskopstudier, møysommelig artsbestemmelse og nerdete diskusjoner på labben. Ikke minst er det dyrt, med bare sjeldne muligheter til å gjøre feltarbeid med skip og undervannsroboter.
For få år siden skulle det snu. Havnasjoner som Norge, Japan, Kina og Sør-Korea begynte å snakke om å utnytte ressursene nede på dypet. De la fram planer for en ny, storslått industri på havets bunn.
I juni i år skiftet Norge gir. Regjeringen besluttet å åpne opp for gruvedrift på havbunnen. De vil tillate leting etter etterspurte mineraler som kobber, sink og kobolt, som kan brukes i batteriteknologi og som myndighetene mener vil bli avgjørende for det grønne skiftet.
Kritikken har haglet, både i Norge og internasjonalt. I høringssvarene kom det advarsler på advarsler, ja, selv Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet har vært klare i sine protester, men regjeringen så en annen vei, mot potensielle milliardrikdommer og en ny, stor vekstnæring for Norge.
For en biolog som Eilertsen har det vært en merkverdig reise, å gå fra å sitte dypt nede i nisjestudier av snegler og børstemark, til plutselig å bli etterspurt kunnskapsleverandør.
– At forskningen du produserer, kan brukes til å ta avgjørelser, føltes ikke som et tema før i det hele tatt. At politikere plutselig etterspør dataene du sitter på, er heftig, sier hun.
– Dere jobber litt på spreng for å kartlegge nå?
– Det vil jeg absolutt si at vi gjør, ja. Det er veldig mange baller i lufta.
Jordas opprinnelse
En totalt fremmed verden. Jordas avgrunn. Dyphavet har alltid manet fram de mektigste beskrivelser, i ekte David Attenborough-stil. Her er bratte fjelltopper, dype groper, grotter og vulkaner. Det er hjemmet til noen av de merkeligste dyrene på jorda, gjennomsiktige, selvlysende, med store øyne og overdimensjonerte munner. Her skal inspirasjonen til «Alien»-filmene ha oppstått, i møte med dyphavsamfipoden Phronima .
Men en skal ikke fremmedgjøre miljøet for mye, mener Eilertsen.
– Det er mange av de samme dyregruppene som finnes i grunnere farvann. Det er bare et helt annet system de lever i.
Å omtale miljøet som om det var en annen planet, kan slå galt ut, tror hun. Det kan gjøre det vanskeligere å respektere det som finnes der.
Paradoksalt nok er det motsatte tilfelle. Forskerne tror at livet på jorda oppsto i det mikrobielle livet i dyphavet, der hvor svovelholdig vann fra jordas indre sendes ut. Her finnes noen av de eldste livsformene vi kjenner til.
Nettopp derfor kan det ha store konsekvenser for framtida å ødelegge økosystemer gjennom gruvedrift, mener Lise Øvreås, professor i geomikrobiologi ved Universitetet i Bergen.
– Hvis vi begynner å høste mineraler, så høster vi gjerne hele grunnlaget for at økosystemene skal etablere seg. Mange av disse er veldig viktige byggesteiner. Kobolt er viktig for alle mikroorganismene, som bruker det til å lage vitamin B12. På noen av steinene sitter det larver som bare kan formere seg akkurat der, forklarer hun.
Kunnskapshullet er stort. Bare 25 prosent av dyphavet er kartlagt, ifølge forskere. De anslår også at bare 10 prosent av artene i havet er klassifisert.
For Øvreås var det en skuffelsens dag da regjeringen annonserte at de vil åpne opp for gruvedrift på havbunnen. Hun håper planene strander når de nå skal behandles i Stortinget.
– Det virker veldig overilt. Jeg frykter et gullrush hvor man går fremad i alle retninger. Jeg hadde håpet at de i stedet kunne roe ned og bruke litt mer tid, sier hun.
Giftige støvskyer
I oktober i fjor ble det lekket et videoklipp fra gigantskipet The Hidden Gem. Skipet var på et av flere letetokt i Stillehavet, i regi av The Metals Company (TMC). Det kanadiske selskapet er blant dem som har kommet lengst på veien mot fullskala, kommersiell gruvedrift på havbunnen.
På videoklippet er det klarvær og stille sjø, men på babord side av skipet skjer det noe merkverdig. Fra to åpne sluser renner det tykt, grått slam rett ut i havet, som legger seg som en stor muddersky rundt skipet.
Det er ikke snakk om litt uskyldig sølevann. Det er avfall etter støvsugingen på havets bunn, flere titalls tonn med mudder som pumpes opp sammen med mineralrike steiner. Støvskyer som dette kan være fulle av giftige og radioaktive tungmetaller og flyte flere hundre kilometer av sted hvis strømmene er sterke nok. Treffer skyen et korallrev, begraver den alt og kveler titusenvis av dyr, ifølge marinbiologer. Når mudderet virvles opp fra bunnen, frigjør det også store mengder CO₂.
Bekymrede forskere om bord på The Hidden Gem filmet hendelsen og sendte den til miljøbevegelsen. Kritikken lot ikke vente på seg. «Disse videoene avslører industriens grønnvasking og hvor ødeleggende gruvedrift på havbunnen vil være for havet», sa Greenpeace.
Var dette en smakebit på den nye industrien? Industrien som omtales som bærekraftig og en forutsetning for en karbonnøytral framtid?
The Metals Company var raskt ute med å avfeie hendelsen som en teknisk svikt, der en liten mengde sedimenter, mudder fra havets bunn, lakk ut. Feilen ville bli rettet og påførte ikke stor miljøskade, sa de i en pressemelding.
Videoene kom på et ubeleilig tidspunkt. Selskapet var blant flere som ventet på utvinningstillatelse fra FN-organet International Seabed Authority (ISA), som er øverste myndighet i internasjonale farvann.
Planen var klar. De vil hente opp såkalte mangannoduler, potetformede steiner som ligger strødd utover havbunnen og er rike på blant annet kobolt og nikkel. Med maskiner så store som bolighus ville de kunne suge opp 400 tonn i timen. Med en slik fart anlås det at over 10.000 kvadratkilometer med havbunn vil være pløyd opp i løpet av 30 år. Det er mer enn Rogaland fylke. Da snakker vi industri.
I sommer møttes medlemmene i ISA for å komme fram til et «ja» eller «nei» til utvinning. Da avgjørelsen kom den 21. juli, var skuffelsen stor hos gruveselskapene, mens tusenvis av forskere og en samlet miljøbevegelse pustet lettet ut. ISA besluttet å sette mineralutvinning på pause fram til 2025.
Glad for åpning
En av dem som ivrer etter å komme i gang her i Norge, er Anette Broch Mathisen Tvedt. Hun er geolog og direktør i Adepth Minerals, et av få selskaper i Norge som har både teknologien og planen klar.
– Miljøbevegelsen er skeptiske fordi de mener vi har for lite kunnskap. De vil få mer kunnskap når sokkelen åpnes. Da får vi flere forsknings- og letetokt i året, og kan samle inn langt mer kunnskap, fortere.
– Vil det være nøytral kunnskap hvis det er industrien selv som leter?
– Her kan norsk forvaltning gi strenge retningslinjer, sier Tvedt.
Hun avviser at det blir tut-og-kjør i havdypet. I stedet blir det strenge retningslinjer, som for alle andre havnæringer: Først må du få letelisens som tildeles gjennom konsesjoner, og så skal det lages konsekvensutredninger for hvert enkelt prosjekt dersom det blir aktuelt å utvinne.
Men altså. Gruver på havets bunn. Tvedt forstår at mange får hakeslepp bare av tanken. Som om vi skal høvle opp hele havbunnen. Det er feil, sier hun.
– En sulfidforekomst er som et operahus i størrelse. Hvis vi kan påvise at avtrykket vårt blir på størrelse med et operahus, så foretrekker jeg det framfor mange av gruvene vi har i dag.
– Er man ikke også redd fordi man har sett hva industrien har tillatt seg tidligere andre steder på jorda?
– Jeg ville vært redd hvis vi fortsatte sånn som vi gjør nå, på land. Har du lest Cobolt Red? Les den, sier Tvedt bestemt.
Hun snakker om boka til Siddharth Kara, hvor han avdekker lugubre arbeidsforhold og barnearbeid i koboltgruvene i Kongo. Gruvedrift på land kan være en skitten affære. I sårbare områder, som regnskogene i Indonesia og Brasil, setter de enorme avtrykk, med store ringvirkninger for grunnvann og miljø. Ikke minst er det store problemer med giftig avfall, som flere steder blir dumpet i sjø eller på land.
I Norge skal gruveavfall dumpes i fjordene.
Tvedt mener vi har et ansvar for å lete etter andre, reinere måter å hente ut metaller på, om det er til lands eller til havs.
– Det er lett å lukke øynene for det som skjer langt unna, men jeg synes ikke vi skal det. Vi har bedre kontroll om det gjøres i vår egen bakhage.
Prøvene som er tatt på bunnen av Norskehavet, virker lovende, ifølge Tvedt.
– Dataene tilsier at det er mulig å finne kobberforekomster med ti ganger så høy konsentrasjon som en gjennomsnittlig kobbergruve på land. Da vil vi redusere avtrykket betydelig fra dagens utvinning.
– Men er det noe som tilsier at gruver på land vil stenges når det kommer gruver til havs? Blir det ikke bare store ødeleggelser begge steder?
– Vi håper at de store aktørene etterlever det de sier om å ha bærekraftige mineraler. De sier det i dag òg, men det er ikke mye av kobolten som er levert under skikkelig arbeidsforhold.
– Hva hvis det kommer fram at dere vil gjøre ubotelig skade på miljøet til havs?
– Da vil vi backe off . En støvsky på flere hundre meter midt i vannsøyla, for eksempel, det er det ingen som ønsker. Vi spør oss om vi kan gjøre dette i et lukket system, der restmaterialet kan nyttegjøres eller pumpes ned igjen. Et avtrykk vil det alltid bli, men det skal være så lite som mulig.
Professor Lise Øvreås kjøper ikke argumentene. Det er fortsatt umulig å si om gruvedrift i havet faktisk blir reinere, mener hun. Dessuten mener hun behovet for mineraler er overdrevet. Øvreås var primus motor bak en rapport fra de europeiske vitenskapsakademiene, hvor det ble estimert at behovet for mineraler er langt mindre enn det industrien selv påstår.
– Ettersom teknologien blir bedre og bedre, så trenger vi ikke så mye mineraler som det som sies. Vi kan gjenbruke langt mer. Vi trenger ikke gruvedrift i havet, for det er nok mineraler på land, sier hun.
Det store kunnskapshullet
Eventyret startet da amerikanske forskere i 1977 satte seg inn i ubåten Alvin og gikk ned i dyphavet utenfor Galápagos. Der nede skulle de for første gang oppdage varme kilder, store mineralressurser og et mylder av liv som ingen tidligere hadde forestilt seg, langt bortenfor solas rekkevidde.
Oppdagelsene revolusjonerte både geologien og biologien. Det var en nøkkel til å forstå dyphavene, forteller Rolf Birger Svarstad Pedersen. Han er geolog ved Senter for dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen, en nestor i faget.
I 1999 ledet han toktet som gjorde det første funnet av mineralforekomster i Norskehavet. Siden har han ledet en serie tokt som har påvist varme kilder og mineralforekomster, blant annet Lokeslottet på 2400 meters dyp. Til nå er åtte varme kilder oppdaget i norske farvann: langs Atlanterhavsryggen, der kontinentalplatene beveger seg fra hverandre.
– Mineralene på havbunnen er de samme som vi har på land, som har gitt oss en rekke gruver, som Løkken, Røros og Sulitjelma. Det er malmforekomster som for 500 millioner år siden ble dannet i dyphavene, forteller Pedersen.
Selv etter å ha jobbet med dyphavet i vel 40 år, gir det han fortsatt et sug i magen, følelsen av å oppdage nytt land. Å se landskaper ingen noensinne har sett før, å navngi nye fjell og daler.
– Da vi begynte å høre om industrialisering av dyphavet, tenkte vi: Er det mulig? Vi visste at det kunne være verdier der, men å venne seg til at det faktisk var interesse for dette, det var stort, forteller Pedersen.
På et bord på kontoret hans ligger noen steiner. En av dem glinser, som om den var av gull. En annen er kullsvart. En tredje er av vulkansk glass. De er alle hentet opp fra havets bunn, og er eksempler på mineralforekomstene som gir dollartegn i øynene på politikerne. De består av blant annet kobber, sink og kobolt, men også litt gull.
At det finnes enorme ressurser i dyphavet, er sikkert, men teknologien er ennå umoden. Her er det ikke det bare å «støvsuge» havbunnen. Store deler av forekomstene ligger begravd under lag på lag med mudder.
– En av utfordringene er å forhindre at det dannes støvskyer som sprer seg over store områder. Teknologien må tilfredsstille strenge miljøkrav. Er det i det hele tatt økonomi i dette? Alt slikt må klargjøres.
Så lenge vi mennesker har brukt redskaper, har vi trengt mineraler og metaller, hver eneste dag. Pedersen peker rundt seg inne på kontoret, mot bord og stoler, datamaskiner, lamper, vinduer og mobiltelefoner.
– Alle disse tingene, de kommer ikke fra dyr eller planter. De kommer fra gruvedrift. For å lage en Mac så trenger du store deler av de grunnstoffene vi kjenner til. Uansett om vi begrenser forbruket, så må vi ha denne typen råstoffer. Det virker som at det er fjernt for mange, men vi geologer er nok spesielt bevisste på det at gruver er en nødvendighet, sier han.
Også Pedersen mener resirkulering blir viktigere og viktigere, men tror neppe at det vil monne. Dagens mobiltelefoner inneholder 30–40 ulike grunnstoffer, hvorav mange nesten ikke har vært brukt tidligere. Da er det ikke så mye å resirkulere, sier geologen.
Ifølge Pedersen forbruker EU-landene 30 prosent av alt metallet i verden. Likevel produseres bare 3 prosent av det i EU. Med andre ord er forsyningssikkerheten ganske så elendig. Vi er avhengige av Kina og Russland, og andre nokså ustabile land som Kongo, Nigeria og Gabon. Krigen i Ukraina har satt forsyningssikkerheten under enda større press. Et land som Norge, som på et eller annet tidspunkt skal gå bort fra olje og gass, har meldt seg på i kappløpet etter nye energiveier.
En gravhaug
I norske farvann er det to typer mineralavsetninger som er attraktive: sulfider og manganskorper.
Sulfider dannes ved de varme kildene på 3000–4000 meters dyp, der vannet strømmer opp fra jordas indre og mineralene avleires på havbunnen og på skorsteinspipene. Før eller siden vil de varme kildene dø ut, og feltet blir liggende som en gravhaug full av rikdommer, kanskje flere millioner tonn med mineralavsetninger. Her finnes kobber, sink, svovel og kobolt, og ikke så reint lite gull og sølv.
Manganskorpene er en langt mer møysommelig prosess. De dannes på undersjøiske fjell, når mineraler fra sjøvannet legger seg i lag på lag på havbunnen. Skorpene vokser med om lag 1 centimeter på en million år.
Oljedirektoratet har kartlagt en tykkelse på opptil 30–40 centimeter av manganskorpa og funnet ut at den inneholder etterspurte mineraler som titan og litium. Det er stoffer som brukes i blant annet vindturbiner og mobiltelefoner.
Disse forekomstene er det ikke bare å gå ned og plukke opp. De sitter fast i fjellet. Mye av det må rett og slett borres ut eller høvles av, en teknologi det er høyst uklart om vi vil klare å utvikle.
Det er langt igjen til mål. Det anslås at vi først kan snakke om en fullskala utvinning en gang ut på 2030-tallet.
En gammel venn
På hvert tokt ut til dyphavet finner forskerne nye arter, som de så må kartlegge. Men titt og ofte møter de på gamle kjenninger.
– Vår gode venn Dumbo dukker opp med jevne mellomrom. Vi ser han stort sett på hvert tokt, sier Eilertsen stolt.
– Dumbo?
– Ja, Dumbo-blekkspruten!
– Den er rødrosa, og på siden har den to store flapper som ligner på ører, som den bruker til å svømme. Den danser en sakte dans foran kamera. Det er koselig. Der var han! sier vi da.
Eilertsen blir revet med når hun snakker om dyr, og langt mer komfortabel enn når hun skal mene noe om politikk. Men selv en sindig forsker blir bekymret når framtida er så uviss som nå.
– Når de skal avgjøre hvilke områder som skal åpnes opp for leting, så kommer vi alle til å sitte og holde pusten. Jeg har noen favorittsteder. Hvis de blir ødelagt, blir jeg ganske trist. Det er veldig spesielle plasser, dette.
De involverte aktørene har sagt at de skal unngå de aktive varme kildene. Eilertsen er ikke helt betrygget.
– De har ikke vært helt konkrete på at de definitivt ikke skal røre dem. Det er også en glidende overgang mellom hva som er aktivt og ikke aktivt. Det kan være en lav grad av aktivitet som gjør at finnes sårbare økosystem der, og det kan være steder som har vært aktive, som kan bli aktive igjen.
Mellom feltene kan det også ligge små utstrømninger som hjelper organismene å spre seg. De er som hoppesteiner i en elv, forklarer Eilertsen. Dersom en av steinene blir fjernet, kan det bli for langt å hoppe til neste stein, og du faller i elva. Likeens, dersom en liten utstrømming ødelegges, kan populasjonene på hver side bli isolert fra hverandre. Da er de mer sårbare for utryddelse.
Så mange spørsmål er fortsatt ubesvarte. Når forskerne ennå ikke forstår funksjonen og alle forbindelsene mellom de ulike økosystemene på dypet, så er det vanskelig å forutsi hva som vil skje dersom deler av det ødelegges. Det er nettopp dette som bekymrer forskere som Eilertsen mest, når det nå åpnes opp for gruvedrift.
– Det krever ganske mye erfaring å gjenkjenne sårbare habitater. Ingenting av dette ser du hvis du flyr for høyt over havbunnen. Du må ned og inn i detaljene. Det kreves mer enn en kjapp skanning.
Sårbare hager og skoger
– Dette er en spennende organisme, sier Eilertsen, mens hun løfter ned en beholder fra hylla inne på labben.
Den er full av grågrønne sammensluttede tråder.
– Dette er børstemark. Rundt de varme kildene er det skoger av disse. Hver av disse trådene du ser nedi her, er tuben til en av markene. Selve marken sitter inne i tuben. De har ingen munn og ingen mage, og spiser ikke på en konvensjonell måte.
En stram spritlukt strømmer ut når hun skrur av lokket.
– Dette er ingenting i forhold til hva det lukter når det kommer opp fra havet. Da er det råtne egg. Jeg blir aldri helt vant til den svovellukta, sier hun, og ler.
Børstemarken er en nøkkelart, som former en skog hvor andre arter kan gjemme seg og finne mat.
– Mange av de dyrene som lever inne i børstemarkskogen, er så spesialiserte at de kun fins der, i små områder akkurat rundt de aktive kildene der forholdene er optimale, sier Eilertsen og drysser noen snegler, så små som såkorn, ut på et lokk. Millioner av disse klamrer seg fast på skorsteinspipene i dypet.
– Hvis vi sier at bakteriene er gress, så er disse som bitte små kyr.
Mens planter på land drives av sollys gjennom fotosyntese, drives noen av organismene i det bekmørke dyphavet av kjemikalier fra jordas indre, gjennom såkalt kjemosyntese.
Det er nøkkelartene som er særlig sårbare for forstyrrelser. Glassvampene, for eksempel, danner store hager oppå sjøfjellene, hvor for eksempel skatene legger sine egg. Svampene lever av å filtrere vannet, og kan raskt bli begravd av støvskyene som gruvedrifta fører med seg.
– Vi kan allerede si at hvis man roter for mye i noen områder, så vil det kunne få store konsekvenser.
Politiske vyer
Da olje- og energiminister Terje Aasland la fram regjeringens planer for gruvedrift på havbunnen, sa han at han har «sterk tro» på at det kan gjøres på en bærekraftig og forsvarlig måte.
Mari Heggernes Eilertsen sukker. Hun spør seg hva han baserer det på.
– Vi har ikke nok fakta på bordet, verken fra industrien eller vitenskapen, til å kunne si at dette går bra.
Aasland pekte på at vi i Norge kan bruke vår unike offshorekompetanse. For eksempel vil prøvene på havbunnen kunne tas med ulike boreverktøy som er brukt i oljebransjen. Også håndteringen av slammet vil være tuftet på velprøvd petroleumsteknologi, ifølge Oljedirektoratet.
Slike argumenter virker ikke overbevisende på forskere som Eilertsen.
– Hvis du bruker oljenæringens eller oppdrettsnæringens standardiserte metodologi for miljøovervåking, så vil det ikke fungere her ute. Da kan du få et helt feil resultat. Jeg er bekymret for at ting skal bli oversett, sier hun.
– Hva står på spill?
– Du kan potensielt utrydde arter, arter som kun finnes i disse spesielle miljøene. Du kan også skade et område slik at økosystemet ikke lenger fungerer. Dyphavet henger sammen med resten av havet. Hvis vi ødelegger dyphavet kan det påvirke andre områder av havet som vi er glad i å bruke.
Dersom en urskog hogges ned, er det ikke en urskog som vokser opp igjen. Likt er det på havets bunn dersom den pløyes opp, påpeker Eilertsen. I dypet går alt ekstra sakte.
I 2020 kom det en rapport som viste at det tar svært lang tid før økosystemet på bunnen er like komplekst som det var. Forskere dro ut og undersøkte et 26 år gammel sår etter en bunntråler, og fant at svært lite liv var kommet tilbake.
Wow-effekten
Forskerne har det til felles at de er blitt slått av en ærefrykt i møte med dyphavet. Det gjelder også garvede professorer som Rolf Birger Svarstad Pedersen og Lise Øvreås, selv om de ser ulikt på behovet for gruvedrift.
– Det er så lett å ikke bry seg om det du ikke ser under overflata. Men når du er på tokt, og ser live video fra havbunnen, så er det lett å bli fascinert og emosjonell. Dypt der nede ser du hvor primitivt det hele starter, og hvor avhengig alt annet liv er av disse primitive livsformene. Det er nesten litt science fiction, sier Øvreås.
Dyphavet er blitt en het potet, preget av polarisering. Pedersen er opptatt av at Senter for dyphavsforskning, der han jobber, først og fremst skal komme med fakta.
– Vi skal bringe kunnskapen ut, uten å legge vekt på om vi er for eller imot. Noen andre skal ta de vanskelige avgjørelsene.
Han mener det er riktig av regjeringen å åpne opp for en breiere innhenting av kunnskap. Likevel kommer han med den samme advarende pekefingeren:
– Vi vet for lite om ressursgrunnlaget og om økosystemene. Vi mener også at de aktive varme kildene, der du har det kjemosyntetiske livet, bør vernes. I norske havområder er det omkring ti mindre områder det vil være snakk om. Dette er unike områder som ikke bør forstyrres.
Det er først når et felt «dør ut», at det er interessant å utvinne, forklarer Pedersen.
Øvreås, derimot, er redd kontrollregimet blir for dårlig. Hun har liten tillit til internasjonale reguleringsmyndigheter, slik som International Seabed Authority. Hvem skal sikre at de som tar beslutninger, ikke har egeninteresser i de store verdiene som finnes på dypet?
Enn så lenge lever børstemarkene, sneglene og Dumbo-blekkspruten i fred fra menneskene. Øvreås håper det forblir slik. I det minste må industrien bevise at inngrepene ikke ødelegger livsgrunnlaget deres. Noe slikt er det ikke mulig å fastslå i dag, påpeker hun.
– I Norge er høsting av mineraler drevet av et optimistisk perspektiv, at vi skal bli best i verden på å gjøre det på en bærekraftig måte. Det er ikke tillitvekkende. Alt vi gjør, har en konsekvens. Naturressursene er vårt fellesskap. Da kan vi ikke være naive.
Kilder: Forskning.no, Havforskningsinstituttet, Polarinstituttet, DSM Observer, Universitetsmuseet i Bergen, Miljødirektoratet, De europeiske
vitenskapsakademiene og Greenpeace