Emma Tollersrud

Maria Høy Hansen

#fff

#000

Sang­fuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fugle­kikkerne gir ikke opp. 

Klokka er bare så vidt blitt fem om morgenen, men Trond Berg har fått fart på seg. Den nå pensjonerte NRK-programlederen strener ut i en blomstereng og river med seg en stor bukett med engsoleie.

– Jeg kom plutselig på at jeg vil arrangere en kort seremoni. Bare hør litt på fugler imens.

Sola har krøpet opp over elverumsåkrene, og langs en støvete grusvei danner det seg en kø av biler bak Berg. En gjeng med fuglekikkere er på en årlig rundtur for å oppleve lokale stoltheter som lappugle, trelerke og stillits.

Men først skal de gjennom et aldri så lite ritual på turens neste stopp, en seremoni som Berg har bestemt seg for å dra i gang.

– Sånn! Nå drar vi videre, sier han når buketten er blitt passe fyldig og han har hivd seg inn i bilen igjen.

Smørblomstene i hånda lyser gult, men anledningen er bekmørk.

Dette året er fuglekikkerne, som studerer fuglekjennskap ved Nord universitet, ekstra håpefulle. For under fjorårets rundtur skjedde det noe spesielt. Berg og de andre fuglekikkerne ble vitne til det som skulle bli det aller siste eksemplaret av arten hortulan i Norge.

Plutselig satt den der, en gyllen fjærprakt, på en kraftledning over et jorde på Melåsmoen utenfor Elverum. Det var en hann, og selv om den var liten, sang den kraftfullt, den samme strofen igjen og igjen. Litt synkende, litt melankolsk, «pui-pui-pui-pu», i håp om å påkalle en villig hunn. Hortulanen var vakker, glatt som et kornaks, med en gul mustasje og ring rundt øynene, olivengrønn på hodet, rustrød nedover bringa og med kontrastfylte vinger. Låta var myk og lindrende.

Hvil i fred, hortulan

og Maria Høy Hansen

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger 

Kommandoene fra lærere i gule vester er tydelige utenfor Sandesundsveien barneskole denne morgenen. Rekkene skal være rette, og ingen flagg skal subbe i bakken. Mye må terpes på før 17. mai-toget braker løs om få dager. I femteklassepulja har elevene fått på seg trommer, rettere sagt svarte bøtter, og når toget snart er i gang, hamrer de løs og synger i takt: «Vi liker is og brus!».

– Hurra! Norge! lyder det spredt fra toget, også fra baktroppen, de helt nyankomne på skolen som har vært i Norge i bare noen måneder.

Ved denne skolen i sentrum av Sarpsborg har bortimot 80 prosent av elevene minoritetsbakgrunn, og de 430 elevene kommer fra rundt 46 ulike land. En stor andel av dem er sekundærbosatte flyktninger. Det betyr at de har flyttet til byen etter først å ha bodd i en annen mottakskommune.

– Det er bedre her. Ikke så mye snø! kommer det fra en fnisende jentegjeng i sjuendeklasse.

– Og ikke elger! I Nord-Norge kom elgen helt opp til vinduet, sier Bushra Hassen, til latterhyl fra de andre.

Av de ti jentene i ringen har flere kommet flyttende hit fra Nord-Norge. To har flyttet hit fra Sverige. Bare én av dem har etnisk norsk bakgrunn.

– Her kan man bli kjent med alle. Det er enklere her, sier Urata Haziri.

– Jeg elsker trærne og Kulåsparken og fotballbanen. Og Kebab Pizza House, sier Aveita Naderi.

Jeg spurte mamma om vi var i et fryselager. Det var den eneste formen for is jeg hadde sett før

Er det plass til alle her?

Tom Henning Bratlie

Det begynte i desember i fjor. Rett før julefreden skulle senke seg, slo et ordrikt debattinnlegg fra Asle Toje ned som et lyn i offentligheten. Her var sterke advarsler om et nærstående kulturelt forfall. Norge som nasjon er i ferd med å bli en skygge av seg selv, ifølge Toje.

Reaksjonene haglet, og særlig ett av svarene fikk stor oppmerksomhet. «Jeg er sivilisasjonskollapsen Asle Toje advarer om», skrev norsk-iranske Mozzie Marvati i Aftenposten. Han er 36 år, har bodd i Norge i 30 av dem og jobber som fastlege i Ullensaker. Daglig kan han ta unna 15–20 pasienter. På fritida roper han i alle kanaler om situasjonen i helsevesenet. Likevel opplevde han å bli framstilt som et symptom på forfallet.

– Jeg ble oppgitt og trist. Toje traff følelsen av at uansett hvor lenge du har bodd her, uansett hvor mye du jobber og prøver å ta vare på den norske velferdsstaten, så kan noen likevel plassere deg i kategorien «de fremmede», sier Marvati.

Noe i Marvatis skarpe formuleringer knadde algoritmene på riktig måte. Med ett var han et navn. Han bemerket seg som en skarp motstander av krigen mot Iran og er frittalende om alt fra jernmangel hos kvinner til ensomhet og kulturblinde psykologer.

Med sin vinrøde Tesla manøvrer Marvati silkemykt på de snirklete veiene på Strømmen. Inne i et parkeringshus snur han seg i setet og blir sittende og skravle om fastlegekrisa og hvorfor så få leger våger å snakke åpent.

Selv tror han at rolla han har inntatt som en konfronterende stemme, kan ha lukket noen dører opp gjennom. Men 36-åringen kan ikke tie. På skolen var han aktiv i elevråd, og han har vært med i flere politiske partier. Han har det fra mora.

– Mamma var en veldig tydelig person. Hun var kommunist og feminist og hadde en mening om alt. Vi har aldri klart å holde kjeft.

Karaktersystemet i Norge begrenser deg for resten av livet

Bråkmakeren

– Hva er det med måker som fascinerer deg?

– Jeg har aldri vært så fascinert av måker før, men nå har de vokst på meg. Lyden de lager, er veldig interessant, veldig intens. Det er en grunn til at den er irriterende.

– Det starta da jeg var på bibelskole våren 2021. Under en grillfest på tunet landa det en måke på taket. For humorens skyld tenkte jeg at jeg kunne imitere den, så jeg satte i gang og skrek så høyt jeg kunne. Jeg merka fort at her traff jeg noe. Jeg fikk til en bra pulsering, en god knekk og en høy pitch. Folk rundt meg lo og koste seg. Jeg har åpenbart et talent, for det har ikke krevd mye å lære seg dette. Hvis omstendighetene ligger til rette, så kan jeg ta et spontant måkeskrik for folk. Men det spørs hvor jeg er. Folk har blitt skremt.

– Noen skvetter veldig til. Spesielt da jeg var hos NRK Rogaland, og de i redaksjonen ikke hadde fått med seg hvem jeg var og hva jeg skulle gjøre. De satte meg bare inn i studio, og så begynte jeg å skrike. Da skvatt de visst helt enormt, og måtte gå inn på Google for å skjønne hvem jeg var.

– Hvordan klarer du det uten å ødelegge stemmebåndet?

– Jeg forstår det ikke helt selv. Men jeg tar et godt pust og så strammer jeg halsen på et vis, så det kommer ut nok lyd. Etter et par uker med intens øving, så kjennes det litt som etter en forkjølelse.

Måker på

– Som gatefeier har du travle dager nå?

– Ja, dette er den beste tida på året. Vi kjører i 12–13–14 timer om dagen for å bli ferdige til 17. mai. Nå er jeg ferdig med fortauene i sentrum av Kongsberg og på kirkegården. I morgen skal jeg feie i Gol, og så er det videre til Hemsedal.

– Du har feid gater i 29 år. Hva har gjort at du holdt på med dette så lenge?

– Da jeg begynte i 1997, skulle jeg egentlig bare være med på en vårfeiing, men etterpå fikk jeg fast jobb. Det er veldig ålreit å kjøre rundt og se at det blir reint og fint. Folk blir glade, og jeg treffer mye trivelige folk.

– Hører du på noe mens du kjører rundt?

– Ja, i dag var det P10 Country. Det liker jeg best. Noen ganger har jeg bare litt bakgrunnsstøy.

– Er det mer eller mindre søppel enn før?

– Jeg synes det er mindre. Før var det mye glass, og nå er det plast og blikkbokser. Sneipene er byttet ut med snusposer. I byen er det helt sella. Altså, det er veldig masse av det.

– Og hvor mange tonn med grus snakker vi?

Vårtegnet Per

Christopher Olssøn

Hvert år gjennom oppveksten fikk Martin Revheim en bursdagsmelding fra Arne Treholt. Norgeshistoriens mest omtalte spion hadde et godt forhold til faren hans, fengselspresten på Ullersmo.

– I dag er det et fint minne, sier Revheim.

Men at andre ga uttrykk for at de likte faren, og bare så de gode sidene ved ham, var ikke alltid enkelt.

– Før kunne det føles som at de ikke trodde på mamma og meg.

Når Revheim åpner døra inn til sitt ærverdige murhus beliggende på en høyde i Kværnerdalen, er dette noe av det første han forteller. Bursdagsmeldingene fra Treholt er en av mange tusen puslespillbrikker han sitter med i streben etter å forstå seg selv, sin bakgrunn og hva det betyr å være et løvetannbarn.

Revheim er blitt en markant skikkelse i norsk kulturliv. Han står bak utestedet Blå og kulturhuset Sentralen i Oslo og har ledet Kongsberg jazzfestival og Kringkastingsorkesteret, for å nevne noe. I disse dager holder han på med utviklingen av Radiohuset på Marienlyst, og snart kommer han med sin tredje bok, «Det snur nå».

. Til tross for en barndom fylt av redsel og fornedring. Til tross for tvangsinnleggelser og flere år på institusjon. Til tross for diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

Overleveren

– Hvor mye større pågang opplever dere på hjelpetelefonen til Kirkens SOS nå?

– Per 9. mars hadde vi hittil i år mottatt 52.000 henvendelser, som er 6300 flere henvendelser enn på samme tid i fjor. Det er påfallende at økningen er så synlig, samtidig som nyhetsbildet er såpass krevende. Det er ikke sikkert at krig og global uro er hovedgrunnen til at folk ringer, men nyhetsbildet kan trigge den psykiske belastningen man hadde fra før. Vi våkner alle sammen om morgenen og er bekymra for hva verdens ledere har funnet på mens vi sov.

– Kirkens SOS har cirka tusen frivillige, som har fått spesiell opplæring i samtaleteknikk og selvmordsforebygging. Når mennesker står i krevende situasjoner, kan det være god hjelp å ha et varmt og lyttende medmenneske å snakke med, som sitter frivillig på vakt uten å få lønn for det. Mange gir tilbakemelding om at det gir dem en lettelse, og at de skal klare å holde ut en stund til. Vi har et ordspråk hos oss: en samtale redder dagen for mange – og redder livet for noen.

– Hva anbefaler du folk å gjøre for å ha det bra nå?

– Det er mange nå som trenger å skjerme seg litt mot nyheter. Det kan være kjempevanskelig, men vi må være mer bevisste i perioder hvor nyhetsbildet kan bli overveldende. En annen ting er å snakke med folk om sin uro. Vi merker at en del som strever med å ha tro på framtida, noen unge sier de ikke vil sette barn til verden slik den er nå. Det er et trist bilde.

– Nei, det er veldig forståelig. Da er det viktig å lete etter små glimt av håp. I samtaler kan det plutselig dukke opp noe som er fint midt oppi alt som er mørkt.

– Men er det vanskeligere enn før å tro på det godes kraft?

Det er utrolig viktig at vi hjelper hverandre å lete etter små glimt av håp.

Noen å ringe

Anniken C. Mohr

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

På en parkeringsplass i Sisimiut, Grønlands nest største by, står en kvinne og vifter med et ark. Hun smiler om kapp med ettermiddagssola, sprekkeferdig av stolthet. Hun har nettopp hentet posten, og denne dagen var det store ting som ventet på henne.

– Brev fra Amalienborg! Jeg har fått brev fra Amalienborg! sier hun begeistret.

Hun heter Agnes Johnsen, er 82 år gammel og har nettopp fått noe nytt å ramme inn. «Agnes Kirstine Inger og Preben Hardy Johnsen. I anledning af Deres diamantbryllup sender jeg min hjertelige lykønskning. Frederik R.», står det på arket, under Kongens monogram.

– Jeg ante ikke at man ville få brev fra kongen når man har vært gift i 60 år. Det var moro!

På sin lange, svarte dunkåpe bærer Johnsen en pin med det grønlandske flagget. Hun er stolt grønlender, likestillingsforkjemper, pensjonert lærer – og rojalist. Hun har stor sans for kong Frederik, som hun mener framstår folkelig og som en samlende figur for Grønland. Nylig besøkte han Grønland, midt i tid preget av stor uro.

Johnsen er født i 1944 og oppvokst mens Grønland fortsatt var en dansk koloni. Hun skulle sånn sett vite godt hva det handler om, når fortidas overgrep blir tema. Hun kunne tenkes å være blant dem som har vendt seg kraftfullt imot riksfellesskapet, mot eliten i København som så lenge har sittet og bestemt over Grønlands framtid.

Men slik er hun ikke. I stedet er hun en svoren tilhenger av både kongen og Danmark.

Fra huset sitt på en høyde i Sisimiut kan Agnes Johnsen se hele byen, havet og fjellene. Den lave februarsola stråler innover kjøkkenet. I bokhylla i stua står Simone de Beauvoir, Doris Lessing, Karen Blixen, Tove Ditlevsen, H.C. Andersen, Jo Nesbø og et vell av bøker av og om grønlendere.

Vi grønlendere har noe helt spesielt, og det er verdt å kjempe for

Imperiets døtre

På Grønland feires barnas halvtårsdag like stort som andre bursdager. I det barske klimaet, med varierende fiske- og jaktlykke, var det en bragd om barnet overlevde de første seks månedene. Det er andre tider nå. Men den harde realiteten av å leve i pakt med naturen sitter i ryggmargen på grønlendere flest.

– Vi grønlendere er overlevere. Vi har alltid kunnet tilpasse oss. Da båten kom, og da rifla kom, tok vi det til oss uten at vi mistet levemåtene våre, sier politiker Aqqalukkuluk Fontain.

For grønlendere som ham er det helt vanlig å ha flere frysere fulle av kjøtt og fisk. Mange har aggregat, nødradio, satellittelefon og gevær. Så når de gang på gang de siste ukene har fått spørsmålet fra journalister, «er dere i beredskap?», har de ofte bare trukket litt på skuldrene. For beredt, forberedt på det verste, det har de på sett og vis alltid vært.

Men de siste månedene har et overveldende alvor preget hverdagen. Fontain har hatt et slags kall: å få grønlendere til å forberede seg. For selv om USAs president Donald Trump har tonet ned truslene mot verdens største øy, er faren på ingen måte over, mener Fontain.

Han lener seg fram og hviler underarmene på bordet. På den hvite T-skjorta hans står det «Inuit» med store, svarte bokstaver.

– Akkurat nå tror vi at det hele er falt til ro. Men det er nå amerikanerne vurderer hva det neste steget skal bli.

Fontain er leder for ungdomspartiet til Inuit Ataqatigiits (IA), det sosialistiske partiet som inntil sist valg var det største partiet på Grønland. Til sommeren skal 37-åringen gå over i moderpartiet og stille til valg til det danske Folketinget, hvor Grønland har to av setene.

Han snakker rolig, nesten andektig, om den siste tidas eksistensielle trusler, og forklarer at Trumps krav om å få kjøpe Grønland aldri vil føre fram. En militær overtakelse er eneste mulighet, tror han.

For en måned siden spurte sønnen min meg om ammunisjonen vår ligger klar

Faren er ikke over

Leif Christian Tomren har fått lærere til å stille opp frivillig for å gi ungdom et fritidstilbud

– På Ukulturskolen jobber skoleansatte frivillig hver tirsdag kveld. Hvordan begynte det?

– Jeg har jobbet mange år med enkeltelever som ikke passa inn. De ble ikke invitert i bursdager. Hvor skulle de ta veien? Det var tanken bak. Vi ville lage et sted hvor du passer inn uansett. Det vil jeg påstå at vi har klart.

– Fordi da vi starta, var det 1100–1200 barn på venteliste til kulturskolen i Ålesund, og den har blitt ganske dyr. Her betaler ungdommene hundre kroner i året og får sjekke ut ulike interesser. Støtte fra næringslivet har gjort det mulig å ha proft musikkstudio, gamingutstyr og kokkeutstyr som også kan brukes i skolehverdagen.

– Flere som har vært med, sier at relasjonen til elevene har bedret seg. Det er fint for en elev å få gruse en lærer i Fifa, den samme læreren som ga ham 2 i matte. Da er balansen gjenoppretta. Du kjenner også mer på pulsen og skjønner hva som rører seg blant ungdommene.

– Hva betyr Ukulturskolen for ungdommene?

– Ungdommene kjenner nok på en forsterket følelse av tilhørighet og identitet. Dette er deres egen arena hvor de kan få prøve seg uten å måtte prestere, en plass der det holder at du er du. Når vi lager mat, lager vi til alle, enten du er muslim, veggis eller jødisk. Noen ganger griller vi et helt lam. Da sitter skolens alfahanner og kikker inn i flammene mens de snur lammet, og ved sida av sitter åttendeklassingen som ikke har slutta med Cherrox og stor lue. På alle disse årene er det kun tre ganger at jeg har måttet vise ut noen på grunn av atferd som bryter med vår eneste lov, kardemommeloven.

– Håper du andre starter opp noe lignende flere steder?

Ukulturell

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Når du står overfor en så energisk og våken person som Mia Habib, kan det være en trøst å høre at også hun sliter med å komme seg opp om morgenen.

– Jo eldre jeg blir, jo dårligere blir jeg til å stå opp, sier 45-åringen og ler litt.

Danseren og koreografen har i en årrekke vært en markant jødisk stemme for å fremme dialog på tvers av land og kulturer. Norsk-israeleren har gjort performancekunst ved grensegjerdet mellom USA og Mexico, danset i Nord-Irak og satt opp forestillinger i mer enn 30 land. Nylig ble hun utnevnt som ny teatersjef ved Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans i Bergen.

Men Habib er ikke et supermenneske. Hun er elendig på håndarbeid og på å bake kake, forteller hun. Og så har hun altså denne morgenvegringen. Særlig etter 7. oktober 2023 har det vært tungt. Hamas-angrepet, som krevde 1200 liv, og det påfølgende folkemordet på Gaza har lagt seg som en svart sky over tilværelsen. Men hun har kommet seg ut av dyna hver dag.

– Det er en motor inne i meg som handler om menneskene rundt meg. Jeg blir lett engasjert. Men det skjer liksom 20 minutter etter at jeg har stått opp, sier hun.

Familiehistorien vil ha det til at det var noe som skjedde med den lille Mia da hun som treåring fikk se ballett på tv hjemme i Haugesund. Reaksjonen var så sterk at alle skjønte at hun måtte begynne å danse. Lenge drev Habib med både fiolin, alpint og dans, men før videregående måtte hun velge én av dem.

– Dansen har begge deler, både det fysiske og musikken. Jeg likte også at samtidsdansen ikke var målbar. Det er ingen fasit, og du kommer aldri i mål, for det handler ikke om det. I dansen er det et mysterium, som jeg likte veldig godt.

Habib har alltid hatt en organisator i seg, og hjemme stelte hun i stand garasjeteater og sirkus i hagen, med stram regi over nabobarna. Som tenåring snek seg inn når turnerende danseproffer hadde øving, og uredd som hun var, gikk hun rett bort til danserne etterpå og spurte: Hvordan blir man danser? Kan jeg bli danser?

Jeg var livredd for å slutte å spise sånn som mange av medstudentene mine gjorde

Tilbake til dansen

Anders N. Kvammen

­(illustrasjon

Slik kan en stats­støttet telefon befri oss

Det holder nå. Det har vært nok snakk om mobilavhengighet og skjermenes destruktive kraft.

– Nå er det tid for å yte motstand. Dra på litt, sier Erlend Mørch, komiker og programleder i NRK.

Han har gått og tygd på en idé i noen år allerede, helt siden han var på ferie på «Granca», hvor han droppet telefonen helt.

– Jeg opplevde en glede og ro som føltes nostalgisk. Det var lenge siden jeg hadde hatt det sånn, forteller han.

Det samme opplevde Mørch da han spiste middag med en religiøs minoritet, som han forteller om i sin podkast «Både Erlend og Steinar» på NRK. I synagogen hadde ingen av de andre smarttelefoner. Også da strømmet nostalgien innover ham.

Mørch tenkte: Hva kunne han gjøre for å ha det sånn hele tida, og hvordan kunne han få med andre folk på det samme? Han ønsket seg ikke flere hjelpe-apper eller skjermvett­regler, han ønsket seg en dings som kunne gjøre livet enkelt.

Og dingsen, den skal hete Norges­telefonen.

Noen har fått med seg ideen allerede. Mørch har lansert den både i egen podkast og i et intervju med Trygve Slagsvold Vedum i tv-serien «Mørch og makta».

Når masse nordmenn drar og jobber for big tech, så er det som å sende folk rett fra rekruttskolen til IS når de burde ha jobbet i Forsvaret

Juleønske: Norges­telefonen

– Hei, nisse. Har du en travel førjulstid i år?

– Ja, det er litt travelt. Jeg er på Hadeland Glassverk hver helg og mye på julegrantenninger. På julaften går jeg på hjemmebesøk i området rundt Lillestrøm, Lørenskog og Jessheim.

– Det starta så smått i 2002 da jeg traff en nisse i Nittedal. Han la merke til skjegget mitt og lurte på om jeg ville bli med opp til Savalen på nissetreff. Der har totalt 16 nasjoner vært representert gjennom årene. Jeg ble med i styret i Nisselauget og ble oldermann.

– Det er sjefsnissen, en slags talsmann. Nå har jeg trukket meg ut av det og har bare en liten rolle i valgkomiteen.

– Hva med å være nisse er det du setter pris på?

– Jeg synes det er veldig moro å se hvordan ungene reagerer, ansiktene som lyser opp. Så er det å takle dem som er litt engstelige og prøve å få dem i tale også.

Det er bedre om foreldrene forholder seg mer passive.

Sjefsnisse

og Anniken C. Mohr

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene på Dokka. 

Det var ikke tidenes bursdagsgave. 23. oktober i fjor fylte Linnea Løkken Rostad 17 år, men det var også dagen hun fikk vite at hun ville miste skolen sin. Sammen med flere titalls medelever, foreldre og besteforeldre hadde hun reist til Hamar hver dag hele uka med de samme faklene og plakatene, for å prøve å vinne gjennom med budskapet: Bevar skolen vår!

Nå var det Rostads store dag, men i stedet ble hun sittende og følge med på storskjermen på skolen. Der sto alvorstunge fylkespolitikere som kunne slå det fast: Seks videregående skoler og skolesteder skulle legges ned. Hennes egen Dokka videregående skole skulle bli historie.

Rostad var ikke blant dem som gråt. Ikke var hun særlig sint heller. For det kunne jo umulig være sant, tenkte hun. De kunne jo ikke legge ned en så velfungerende skole?

Også nå, ett år etter, har det tatt tid å skjønne at det faktisk er ekte, at dette er og blir hverdagen hennes nå. Det er bussing i over to timer hver dag og en vekkerklokke som er innstilt på halv seks istedenfor halv åtte. Det er å finne fram på en stappfull skole på Gjøvik, der flere av lærerne ikke husker navnet hennes. Det er litt for lite søvn hver natt. Det er Go-morgen-yoghurter i bilen og middager klokka ni.

Sånn er det også denne mandagen. Rostad har gjespet seg gjennom fire timer med norsk på tampen av dagen på Gjøvik, skyndt seg for å få et ledig sete på bussen, funnet fram høretelefoner og stirret tomt ut av vinduet. Vel framme på Dokka har hun rasket med seg noe pasta, kylling og mais fra salatbaren på Coop og hastet opp til Dokkahallen. Her skal kroppen vekkes til liv og gå løs på tre og en halv time med gymnastikktrening. RG – rytmisk gymnastikk – det er bygdas store stolthet. I hele Innlandet finnes det bare her, og Dokkajentene har ligget helt i norgestoppen. Men hvor lenge orker Rostad og de andre dette?

Inne i hallen flyr RG-jentene fløyelslett over matta, mens trener Liv Marie Simensveen følger med fra sida. Musikken pumper, og fargerike baller og rockeringer fyker opp i lufta. Jentene øver på programmet som skal framføres på det tradisjonsrike juleshowet på Dokka første søndag i advent. Koreografien er helt ny, men jentene tar den fort. Linnea Løkken Rostad terper på å fange en blå rockering i direkte trilling utenfor synsfeltet.

– Det der er kjempevanskelig, forteller Simensveen.

I starten følte jeg at jeg skulle på klassetur hver dag

Danse, danse Dokka mi

(tekst) 
og Rikke Løe Hovdal

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Det sildrer i fontener i Admiral Børresens vei på Bygdøy. Noen høner klukker fra en hage, og i den neste gresser et rådyr. Det er midt på dagen, og stillheten brytes bare av gitterporter som glir igjen og håndverkere som styrer på. «Rotfyllinger» blir det visst kalt når gamle eneboliger rives og hele tomter graves ut for å gjøre plass til funkishus og bassenger her ute.

Vi labber rundt i hjertet av vestkantens mest fornemme strøk, der den ene gigantvillaen etter den andre stikker opp bak tujahekkene. Her ligger strandpalasset til Katharina Andresen, kjøpt for svimlende 585 millioner i 2023. Litt lenger bort, på en høyde i Bygdøynesveien 15, troner et slott som tidligere var Canadas ambassadeeiendom og ble solgt for 150 millioner i 2023. Spektakulær er også Pausvillaen til Petter Stordalen, der han kan skilte med privat strand, roterende garasje og en nesten tre meter høy, lysende Buddha-statue.

Det er eierne av slike palasser som nå får aller størst skattelettelse fra byrådet i Oslo, målt i reine penger. Med utgangspunkt i kommunens skattelister har Klassekampen regnet ut hvor stor forskjellen har vært fra det rødgrønne skatteregimet i 2023 til det nye i 2025, på en rekke enkeltadresser.

På toppen av lista finner vi landets rikeste mennesker, ikke få av dem bosatt på Bygdøy. Bjørn Rune Gjelsten kan skilte med nær sagt en halvøy i P.T. Mallings vei. Tilbake i 2002 betalte han 61,5 millioner for huset og tomta, den gang prisrekord. I dag har han spart til sammen 30.400 kroner på det politiske skiftet. Katharina Andresen har spart 30.200 kroner, og Petter Stordalen har spart 46.000 kroner på sine to Bygdøy-villaer. Boligskatteregningen til Color Line-eier Olav Nils Sunde er også til sammen 32.000 kroner lavere med det blå byrådet. Milliardærens tusen kvadratmeter store penthouse-leilighet på Tjuvholmen var Norges dyreste bolig da han kjøpte den for 236 millioner i 2013.

Når disse boligene er verdt flere hundre millioner kroner, må noen titalls tusen i lettelser sies å være småpenger. Så hvorfor så mye ståhei om eiendomsskatten?

Klassekampen har forsøkt å få svar fra dem som besitter eiendommer i det øverste prissjiktet i Oslo. Hvor viktig har kampen mot eiendomsskatten vært for dem? Hvor fornøyde er de med at byrden nå lettes?

Vi har ikke fått svar på våre henvendelser. «Familien ønsker ikke å kommentere privatøkonomiske forhold», er svaret fra rederfamilien Wilhelmsen, som har spart totalt 57.300 kroner på det politiske skiftet i Oslo, ifølge Klassekampens beregninger. Heller ikke Frogner-bosatte Ole Robert Reitan, som har fått 26.300 kroner ekstra å rutte med, vil ha «en offentlig mening» om eiendomsskatt.

Skattejakta

Lara Rashid

Barn fanges opp når de gamer

I et digitalt foreldremøte søndag kveld forklarte Astri Johanne Holm, seksjonsleder ved Nærpolitiseksjonen i Enhet Øst i Oslopolitiet, hvordan sosiale medier og dataspill brukes som rekrutteringsarenaer av kriminelle.

– Det er veldig mange, spesielt gutter, som spiller dataspill. De som rekrutterer, sitter og spiller på dagtid for å fange opp barna som egentlig skulle vært på skolen. De flørter med disse barna, slik at de skal kjenne seg utvalgte og spesielle, sier Holm.

Tilliten bygges lag på lag, såkalt grooming, ikke ulikt framgangsmåten hos dem som søker å utnytte barn seksuelt på nett. Dersom det enkelte barnet mangler voksenstøtte og annen tilhørighet, kan det fort gå galt, forklarer hun.

– Dess yngre barna er, dess færre motforestillinger har de, og de kan fort kjenne på en avhengighet og at det er vanskelig å trekke seg ut.

Barn som lever i familier med vold, er overrepresenterte i ungdomskrim-statistikken. Enhet Øst har over halvparten av alle mishandlingssaker i Oslo, ifølge politiets statistikk. De har også over halvparten av all ungdomskriminalitet. Enhet Øst dekker sju bydeler på østkanten i Oslo. De andre enhetene er Enhet Sentrum og Enhet Vest, som også dekker Asker og Bærum.

Politiet i Enhet Øst har tett kontakt med bydelene og de som jobber der, særlig helsesykepleiere, skolene, trossamfunn, barnevernet, bydelsmødre og frivillige, for å snakke om avvergingsplikt.

– Når folk får kunnskap, så får du inn flere saker, sier hun.

Holm benytter de fleste sammenhenger til å prente inn at vi alle har plikt til å anmelde eller gripe inn for å avverge og stoppe vold i nære relasjoner. Plikta er personlig, altså holder det for eksempel ikke å melde fra til en arbeidsgiver.

De aller fleste har noen som de har en uro i magen for.

Barn fanges opp via dataspill

og Tom Henning Bratlie

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status 

Hei, jeg er Ayoub fra Stovner. Jeg ønsker å jobbe hos dere i sammenheng med arbeidet dere driver med.»

Det var slik det begynte, en januardag i 2021. 16 år gamle Ayoub Elanbri hadde tatt motet til seg og sendt melding til Lif Laga, et Stovner-prosjekt hvor hundrevis av ungdommer planter epletrær, høster epler, beskjærer trær og lager eplemost. De trengte folk, og Elanbri trengte en ny retning i livet.

I meldingen på Instagram skrev han videre: «Jeg har ganske lyst til å jobbe hos dere for å vise at ungdom her på Stovner har noe å by på, og at vi er en bra gjeng.»

Som Stovner-ungdommer flest, var Elanbri stolt av å være herfra, stolt av samholdet og landsbyfølelsen innerst i Groruddalen i Oslo. Likevel hadde han kommet til et punkt i livet der han måtte ta et veivalg og bytte miljø.

I den andre enden satt Åsmund Gylder, ungdomsarbeider og primus motor i Lif Laga. Han visste at Elanbri var yngstemann i en søskenflokk på seks. Og han visste at når en ung gutt strekker ut en hånd på denne måten, så må han være der. De to avtalte å møtes på Øvre Fossum gård, der Lif Laga holder til. Elanbri husker hatten til Gylder, den velkjente mosegrønne med en fjær på sida. Gylder husker at Elanbri var fin i tøyet der han kom gående mellom gårdsbygningene. Han hadde vært hjemom etter skolen og skifta.

Elanbri fikk jobben, og i Lif Laga steg han raskt i gradene. Den første lønnsslippen kom på sommeren. Han husker den deilige følelsen. I dag, snart fem år seinere, er han blitt en slags Lif Laga-veteran. Denne ettermiddagen i oktober hjelper han Gylder og makkeren Thomas Aleksander Hagen med å beskjære et prydepletre i en hage på Høybråten. Sola står lavt på himmelen, og Gylder gyver løs på greinene med en litt sløv motorsag, mens Elanbri støtter gardintrappa og tar imot det som måtte falle.

– Du fortalte meg hva som var drivkrafta di, og du var veldig klar på at du trengte noe å feste deg til, sier Gylder og ser bort på Elanbri.

Epler, ikke granater

– Du vant nylig sølv i Yrkes-EM i Danmark, i greina helsefagarbeider. Gratulerer!

– Det går over tre dager, og det var en dag med et sykehuscase, en dag med hjemmetjeneste og en dag poliklinisk. De har satt opp et rom med en sykehusseng og nødvendig utstyr, og innleide skuespillere har fått sminka på sår og lest seg opp på sykdommen de skal ha. Vi får noen oppgaver på forhånd, og så handler det om å yte god pleie og omsorg, være medmenneskelig, kommunisere godt, ivareta hygiene, utføre sårstell og ta målinger.

– Ja. Jeg hadde trent mye på forhånd. Men helsefagarbeidere i Europa har flere oppgaver enn vi har i Norge, så noe var uvant. Blant annet skulle jeg legge medisiner i dosett, noe vi vanligvis ikke gjør i Norge.

– Ja, konkurransene foregår inne i en diger messehall, og dummy-rommene har bare tre vegger, slik at publikum kan stå og se på alt du gjør. Det var over 100.000 besøkende, så det bråkte veldig. Ofte hørte jeg ikke hva pasienten svarte. I tillegg har du et tidspress.

– Hva er formålet med et yrkesmesterskap?

Omsorgskløpper

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

Slik stopper jeg barnets raserianfall på under ett minutt.»

En raskt voksende næring har sprunget ut av nåtidas oppmerksomhetsøkonomi: foreldreinfluensere. Et kjapt søk på «tantrum» (raserianfall) på Instagram levner liten tvil om bombardementet av tips og råd som finnes der ute. Si noen magiske ord, snakk om en farge, hold barnet på denne måten, og vips, så er uværsskyene borte. Et mylder av psykologer, nevrologer og coacher foreskriver enkle løsninger på hverdagens barneknuter.

Men så er det psykologer som Line Marie Warholm. Aftenposten-spaltisten, foredragsholderen og forfatteren bak bøkene om robuste barn nekter å være med på kappløpet.

– Du kommer ikke til å lage instagramkontoen «psykologens hverdagstips» med det første?

– Nope, det kommer ikke herfra, sier hun kontant, med et fornøyd smil.

– Jeg tror at hele den industrien har vært veldig ødeleggende. Så hvis jeg skal gi ett konkret tips til dagens foreldre, så er det å ikke lese noe særlig foreldrestoff.

Hun ler litt, men det er alvor. For konsekvensen av dette bombardementet er at foreldre mister kontakt med sin indre stemme, mener Warholm.

– Det spres en idé om at all dårlig atferd er noe du skal ta vekk. Du får «løsningen» for hva du kan gjøre når ungen din klikker på butikken. Men det er ingen løsning. Det er sånne situasjoner som oppstår når du har barn, og som du bare må stå i.

Motstandskrafta

og Synne Folstad Moen

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Jeg lar meg ikke sjarmere, jeg.» Året er 1979, og en henslengt Marve Fleksnes erklærer på Valgrevyen på NRK at han nok blir liggende i horisontalen også dette valget. Hans eget parti, sofademokratene, ligger an til å bli Norges tredje største parti, og samme hvor mye Ap-nestor Reiulf Steen eller Høyres Kåre Willoch skulle prøve å lokke Fleksnes til urnene, er det bare innvikla tomprat de kommer med, synes han.

I dag, 46 år seinere, ville Fleksnes kanskje vært stolt. Sofademokratene har krøpet oppover til om lag 23 prosent, og i enkelte samfunnslag er oppslutningen særlig høy. Blant innvandrere var det bare 38 prosent som stemte i kommune- og fylkestingsvalget i 2023, det laveste Statistisk sentralbyrå (SSB) noen gang hadde registrert.

På 1960-tallet var det knapt noen klasseforskjeller i stemmegivningen. Siden har gapet mellom arbeiderklassen og de øvrige klasser økt. I forrige stortingsvalg lå valgdeltakelsen på 63 prosent blant lavinntektsgruppene, men på over 90 prosent i den økonomiske eliten og blant toppledere, ifølge forskere ved Universitetet i Oslo.

Klassekampen har møtt og snakket med folk som av ulike grunner har holdt sofaen på valgdagen. Hvordan havnet de der?

Singel, far til to barn på seks og elleve år.

Emma Tollersrud

Artikler

Sangfuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fuglekikkerne gir ikke opp.

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Måker på

Gatefeieren er ikke redd for robotene.

Blå-gründer og kulturleder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpetelefonene.

Imperiets døtre

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

Leif Christian Tomren har fått lærere til å stille opp frivillig for å gi ungdom et fritidstilbud

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Juleønske: Norgestelefonen

For Ole Bele er det én viktig regel som gjelder for alle nisser.

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene på Dokka.

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Barn fanges opp når de gamer

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status

Henrik Solberg Bølgenhaugen er så god til å stelle sår at han vant sølv i Yrkes-EM.

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

Tvilerne blant oss

Da verden så som mørkest ut, satte Kip Cosson seg ned og tegnet hunder som lager festival.

Det er en myte at vikingene spiste fluesopp. Bare spør Magnus Svoldal Stæhr, som selv har testet.

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Kurerer vannskrekk

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøttallergi.

Ahmed Shatta rennes ned av folk som vil kjøpe billig fisk. Selv har han mistet matlysten i det siste.

Det går med to–tre trøyer i timen når Silviu Marta møter sin nye venn over bordet.

Sang­fuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fugle­kikkerne gir ikke opp.

Én by er blitt en favoritt blant flykt­nin­ger

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på lege­­kontoret, som holder han våken om natta.

Måker på

Gatefei­eren er ikke redd for robotene.

Blå-gründer og kultur­leder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpe­te­le­fo­nene.

Imperiets døtre

Fulle frysere, flukt­pla­ner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virke­lighet?

Leif Christian Tomren har fått lærere til å stille opp frivillig for å gi ungdom et fritids­tilbud

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om under­tryk­kelsen av pale­sti­nerne

Juleønske: Norges­telefonen

For Ole Bele er det én viktig regel som gjelder for alle nisser.

De hevder seg i norges­toppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene på Dokka.

Eien­doms­skatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klasse­kam­pen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Barn fanges opp når de gamer

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status

Henrik Solberg Bølgen­haugen er så god til å stelle sår at han vant sølv i Yrkes-EM.

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les for­eldre­stoff.

Tvilerne blant oss

Da verden så som mørkest ut, satte Kip Cosson seg ned og tegnet hunder som lager festival.

Det er en myte at vikingene spiste fluesopp. Bare spør Magnus Svoldal Stæhr, som selv har testet.

På tjue år har Oljefondet seks­tendob­let inves­te­rin­gene sine i Israel.

Kurerer vannskrekk

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøtt­al­lergi.

Ahmed Shatta rennes ned av folk som vil kjøpe billig fisk. Selv har han mistet matlysten i det siste.

Det går med to–tre trøyer i timen når Silviu Marta møter sin nye venn over bordet.

Sangfuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fuglekikkerne gir ikke opp.

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Gatefeieren er ikke redd for robotene.

Blå-gründer og kulturleder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpetelefonene.

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

Leif Christian Tomren har fått lærere til å stille opp frivillig for å gi ungdom et fritidstilbud

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Juleønske: Norgestelefonen

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene på Dokka.

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Henrik Solberg Bølgenhaugen er så god til å stelle sår at han vant sølv i Yrkes-EM.

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøttallergi.