Emma Tollersrud

#fff

– Én av tre nordmenn oppgir å ha dårlige svømmeferdigheter. Nå har du holdt kurs for mange voksne i Gran. Hvordan starta det?

– For tre år siden pratet jeg og min kompis Nabil Nachet om svømmekurs for voksne. Nabil hadde vært på den lokale badestranda og truffet en vennegjeng som syntes det var fælt å ikke kunne svømme. De likte å være på stranda, men turte ikke å gå ut i vannet. Nabil og jeg har vært svømmelærere i over ti år og fikk i stand et gratis kurs i samarbeid med kommunen og frivilligsentralen i Gran og etter hvert Sparebankstiftelsen.

 En god del ukrainere og folk fra Eritrea, Somalia, Bosnia, Kongo, Syria, Brasil, Iran, Tyrkia og Kosovo. Det var også tre eldre nordmenn som har hatt dårlige opplevelser og trengte å bli trygge i vann.

 I starten handler det bare om å komme seg ut i bassenget. Vi holdt oss på grunna, og begynte med å få vann i ansiktet og blåse bobler, litt som man gjør med små barn. Noen ble trygge først etter sju uker, men 60–80 prosent knakk svømmekoden i løpet av fem uker. Mange fikk trene på livredning.

– Hvilke tilbakemeldinger har dere fått?

 Det ble en kjempehit. Vi hadde to sosiale kvelder, og deltakerne har dratt mye i svømmehallen sammen. Det ble tette bånd. Etter kurset kjøpte de gaver til Nabil og meg.

– Undersøkelser har vist at norske tiåringer er dårligst i Norden på å svømme. Hvor viktig er det at flere lærer seg å svømme?

Kurerer vannskrekk

Anniken C. Mohr

#000

Kritiker, kurator og forfatter Johanne Nordby Wernø lener seg tilbake på kjøkkenstolen. Hun trekker pusten dypt og begynner å lese opp fra mobilen.

«Boka er super. Jeg var 46 da jeg fikk diagnosen. Før det var jeg feildiagnostisert som bipolar. Du var den første norske dama jeg kjenner meg igjen i.»

– Åh, jeg blir så rørt, hvisker Wernø.

Hun har fått spørsmålet om hvorfor hun skrev boka «Kaninen har stått opp» og leser nå flere av e-postene hun har fått. Boka er hennes første og handler om hvordan det var å få en autismediagnose som 42-åring. Hvordan fire tiår med annerledeshet omsider fikk et navn, som det heter i omtalen.

Med boka har Wernø åpenbart truffet en nerve. Den ligger på topp på salgslistene, og på Deichman bibliotek i Oslo er det nå over 250 på venteliste.

– Jeg skrev denne boka fordi det ikke fantes noen sånne bøker om autisme i Norge. Det er nesten umulig å finne informasjon om utredning og behandling, nettverk og noen å prate med. Jeg var i posisjon til å gjøre noe med det, sier Wernø.

Wernø har brukt to år på å skrive boka, som løper kronologisk fra sommeren 2022, da hun fikk diagnosen autisme, og fram til i vår. Det er stadige tilbakeblikk på oppveksten, tenårene og livet og henblikk til populærkulturen: David Byrne i Talking Heads, Andy Warhol, H.C. Andersen, Agatha Christie.

Det er nok en stor lettelse for mange som får diagnosen

Autist, ja visst

– I vinter åpna du en fiskebutikk på Grønland i Oslo. Hvordan går det nå?

– Det går veldig bra. Vi startet med fiskebiler og en Whatsapp-gruppe med flere tusen kunder, og nå har vi eget lokale. Målet er å ha både en fiskebutikk og et sted å servere grilla fisk.

– Hvordan klarer du å selge fisken så billig?

– Norgesgruppen og de andre kjedene vil tjene masse penger. Vi tjener nok til å være fornøyde, men ikke så mye at vi skal gjøre det dyrere. Vi kjøper billig og kan selge billig.

– Småfisk som sardiner, hestmakrell og rødmulle. Alt er villfanget. Vi har flest kunder fra Marokko, Sri Lanka og Filippinene, folk som er vant med fersk fisk fra havet og skjønner om det er god kvalitet eller ikke. De er veldig fornøyde.

– Som palestiner, hvordan håndterer du det som skjer på Gaza i arbeidshverdagen?

– Tankene er der hele tida. Jeg har familie på Gaza, tanter, fettere og kusiner som har barn. Jeg kan når som helst få en telefon om at vi har mistet noen. Spesielt nå som Israel blokkerer alt av mat, er det vanskelig for oss å tenke på hva vi kan gjøre. Tanken på at familien min i Gaza ikke har mat, gjør at jeg selv mister matlysten. Historien om legen som mistet ni barn, har satt seg veldig i hjertene våre, spesielt nå som kona er gravid med nummer tre. I dag er det id, men vi klarer ikke å feste eller kjenne glede som normalt.

Id med bismak

– Etter et tilfeldig møte på Coop-en ble du og en annen frostaværing bordtennis­kamerater for livet. Fortell!

– Ja, haha, jeg hadde på meg en T-skjorte med logoen til Stjørdal bordtennisklubb på. Øystein Lie sto bak meg i køen og spurte «spiller du bordtennis?». Da var det gjort. Han fortalte meg at han drev med bordtennis for 40 år sida. Så starta vi bare å spille, og nå spiller vi sammen fire–fem ganger i uka på gymmen i Frosta. Vi er blitt veldig gode venner.

– Øystein Lie har gitt ut ei bok om dette, «Bordtennisdagbøkene». Det er livets mange tilfeldigheter, altså?

– Ja, man treffer folk på rare plasser. Jeg er fra Romania og har litt latino-blod, så jeg liker å snakke med folk, mens Øystein er litt mer introvert. På trening har vi samme energi. Den perfekte bordtenniskamerat.

– Hva er det med bord­tennis som er avhengighetsskapende?

– Folk må bare prøve. Det er veldig krevende og konkurransepreget. Som når du bommer på ballen, kjenner på frustrasjonen og prøver å «drepe» motstanderen med en hard ball tilbake. Vi må ofte skifte T-skjorte et par ganger underveis i treningen, for det er så intenst.

– På den europeiske måten. Vi har ingen asiatiske venner her oppe, så vi har ikke lært hvordan vi kan holde slik de gjør det.

– Er bordtennis en stor ting i Romania?

Sport er viktig for å skape tilhørighet.

Bordtennis for livet

Christopher Olssøn

Det var egg overalt. På stua, kjøkkenet, badet og til og med på soverommet hadde en 49 år gammel mann lagd et slags eggemuseum hjemme i boligen sin på Fosen i Trøndelag. Eggene var sirlig ordnet og kategorisert med artsnavn og lagt i påkostede glassmontre, skuffer med glasslokk og rammer.

I alt 3350 egg – små og store, noen hvite, noen blå- og grønnfargede og noen med flekker og snirklete mønstre. Flere reir var det også.

– Det var som å gå inn på Vitenskapsmuseet. Alt var veldig velordnet, forteller Amund Sand, påtaleansvarlig i Trøndelagspolitiet.

Den 49 år gamle Fosen-mannen var en svært aktiv eggsanker. Utstyrt med kikkert, klatreutstyr og kamuflasjefarga turtøy tok han seg fram i kyst- og fjellandskap i Trøndelag på jakt etter fugleegg i hekkesesongene 2021, 2022 og 2023. Med båt og havkajakk nådde han ut til holmer og skjær.

– Denne aktiviteten har opptatt ham veldig mye. For oss virker det som en heltidsbeskjeftigelse i hekkesesongen. Det mest graverende er de mest trua fugleartene, sier Sand.

I alt hadde mannen egg fra 16 fuglearter som står på rødlista, ifølge politiet. Det er arter som har status som kritisk truet, sterkt truet og sårbar. Å samle på slike egg er strengt forbudt, og å ta egg fra naturen kan anses som alvorlig miljøkriminalitet.

Mannen, skulle det vise seg, var langt fra aleine. Politiet tok ikke bare beslag i alle eggene, bilen og sankeutstyret, men også mannens telefon, datamaskin og andre digitale enheter. Her fant de korrespondanser med eggsamlere og egghandlere fra hele Norge og flere andre land.

– I den grad 49-åringen har delt informasjon med noen, så har det vært med likesinnede. Han har delt kunnskap om arter og alt som har med eggsamling å gjøre, sier Amund Sand, som har ansvar for miljøsakene i Trøndelag politidistrikt.

Han kunne sende en pakke med egg til Australia og få tilbake egg av en annen art

Den store eggjakta

Hvorfor blir folk som de blir? I Ragnhild Hennums tilfelle kan noe av svaret ligge i et tjern nedenfor mormoras gård ute på Hurum. Mormora passet henne mens foreldrene var på jobb, og da hendte det at Ragnhild gjerne ville bade. Mormora kunne ikke svømme, men var veldig praktisk anlagt. For å få orden på saken, trakk hun på seg langstøvler, knøt et langt tau rundt livet til lille Ragnhild og sa: «Bad i vei! Jeg drar i tauet hvis du går under.»

Kanskje sier det noe om hvorfor den kommende rektoren ved Universitetet i Oslo ble både nøktern og uredd. Mormora, Anne Marie Larsen, er hennes forbilde. Hun var bonde, rolig og tydelig, hardtarbeidende, men også gløgg.

– Hun hadde et veldig godt hode for matematikk. Hun fikk ikke gå så mye på skolen, men ryktet gikk om at det var hun som lærte opp læreren i bygda i regning, sier Hennum.

Hun er kanskje uredd, men ikke utpreget spontan eller risikosøkende. Så da hun ble oppfordret til å stille til valg som den nye rektoren ved Universitetet i Oslo, måtte hun tenke seg veldig nøye om.

– Det er en krevende jobb og et stort ansvar. Men da jeg fikk med meg et solid team, falt jeg ned på at jeg ønsket å stille. Jeg er veldig glad i UiO.

Hennum må også være blant dem som kjenner UiO aller best, etter å ha vært både viserektor og konstituert prorektor tidligere. Etter en lang valgkamp vant hun fram.

– Hvis du spør om jeg gikk rundt med en rektor i magen i årevis, så gjorde jeg ikke det, nei, sier hun og humrer.

Bygda har en stor evne til å bry seg om seg og sine.

Snus og fornuft

– Våren kom ekstra tidlig i år. Er det dårlig nytt for deg som fruktbonde?

– Isolert sett er det ikke et problem så lenge været fortsetter slik, men om dette gjentar seg år etter år, så blir jeg bekymra. Hvis det kommer frostnetter eller snøvær seinere i april, så får vi et problem. Verst var det i 2018, da alle plommeblomstene frøys.

– Nå til helga er det meldt 20 grader flere steder, noe avisene gjerne slår opp som en gladsak. Men er det egentlig gode nyheter?

– Nei, egentlig ikke. Det er fint når du ser på sola og ikke på kalenderen. Men det er et sykdomstegn at kloden blir varmere. Alle bør bli bekymra hvis det blir utfordrende å produsere mat. Jeg tror de færreste ønsker kunstig produsert mat.

– Allerede for et par uker sida la jeg merke til noen humler her og der.

– Ja, jeg har sett at humla var tidlig ute. Vi har hatt tidlige vårer før også, men ikke så ekstremt som i år. Vi ønsker at våren kommer i slutten av april. Da er den mer sikker.

– Dere fruktbønder er avhengige av humla og andre insekter for pollinering, men dem blir det også færre av. Hva gjør dere for at de skal trives hos dere?

– Vi er forsiktige med å slå graset i hagen og venter helst til etter blomstringen. Vi tar også vare på vegetasjonen rundt holmene, hvor det er rike innslag av varmekjære treslag og mye undervegetasjon, som er positivt for insekter.

– Hva kan hvermannsen gjøre for å la humla suse?

Vent med å slå kanter til etter blomstringen.

La humla suse

– Du har kjøpt din første utleieleilighet i Bærum og sa til Budstikka at det har du ikke dårlig samvittighet for.

– Nei, selvfølgelig ikke. Du skal ikke opptre som investor i det samme markedet som du skal være mekler i. Du må velge. Jeg har valgt å være mekler i et langt liv, og nå er jeg ikke det lenger. Men jeg kommer til å selge den igjen, for selv med god leie er det ikke mulig å få det til å gå rundt.

– Da er det kanskje ikke riktig å si gratulerer?

– Jo da, for jeg har lært en del. Jeg er en typisk gründertype med stor gasspedal og dårlige bremser. Jeg hadde ikke finregnet på dette før jeg kjøpte.

– Du er Bærums første eiendomsmekler. Hvordan var det da du begynte i 1970?

– Det var faren min og en nabo som raket løv i hagen og fant ut at de kunne begynne med eiendomsmekling. De ville ha med meg som var ung og kunne løpe rundt. Jeg så for meg gamle gubber og støvete pantobligasjoner, men det var ikke det.

– Hva synes du om kulturen i bransjen i dag?

– Det er en bråte med hyggelige mennesker. Men jeg kan styre meg for sjampanjemeglere som parkerer Ferrarien litt på skrå, med halstørkle og uten sokker i skoa.

– De irriterer deg, de som ikke har sokker i skoa?

Du må ikke være så jævla opptatt av å tjene penger. 

Ingen sjampanje­megler

– Sånn, da fikk jeg skrudd av maskiner og sånt her, så det går an å prate i telefonen.

– Ja, mye støy og mye støv. Det er litt forskjellige tremaskiner og en dreiebenk. Jeg har lagd et lite verksted på småbruket der jeg bor.

– Og nå har du fått Statens kunstnerstipend for å kunne jobbe med tredreiing. Gratulerer! Hvordan føles det?

– Takk! Det er en lykkerus. Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde søkt, og så fikk jeg en telefon fra søskenbarnet mitt. Hun skriver lyrikk og hadde også fått stipend. Det var ekstra stas.

– Det er litt av et nåløye. Over 2000 søkte, men bare 114 fikk dette arbeidsstipendet. Hva tror du gjorde at du kom gjennom der?

– Jeg tror det handler om at jeg arbeider med et tradisjonshåndverk.

– Stipendet gir meg en sjanse til å utforske nye teknikker som sveiping og tægerarbeid. Sveiping er en teknikk der en bruker damp og former tynne trespon rundt en form. Tæger er røtter man kan bruke til å binde sammen eller sy med.

Omdreining

Tom Henning Bratlie

Espen Barth Eide sa «slay» i beste sendetid. Men det ble klippet bort.

Ja, er vi fornøyd med utenriksministerens opptreden på «Nytt på nytt»?

Spørsmålet faller rundt bordet inne på det flotteste kontoret på Victoria terrasse i Oslo, hvor et samlet rådgiverkorps sitter og venter på sjefen sjøl. Det smiles og nikkes. Barth-en gjorde en god figur på et av Norges mest sette tv-programmer. Var han ikke overraskende morsom, den ellers litt tilknappa mannen fra Vinderen?

– Jeg fikk ham til å si «slay», men det kom dessverre ikke med i sendingen, sier ­Milla Skaug Ødegaard, 25-åringen fra Nittedal som er en av utenriksministerens nærmeste rådgivere.

Så kommer hovedpersonen selv inn i en rasende fart og setter seg øverst ved bordenden.

– Nå har vi akkurat skrytt av «Nytt på nytt»-opptredenen din her! sier Ødegaard stolt.

– Så flott. Ja, da er det møte om India, ­svarer Eide hastig.

Tidligere på dagen har han tatt imot Klasse­kampen inne på det samme kontoret, og ­landet dypt ned i en skinnstol. Klokka er bare ti, men allerede har han jobbet i tre–fire timer. Sånn er dagene nå. NRK-opptredenen var et sjeldent avbrekk.

– Det er kanskje de mest alvorlige tidene på 80 år. Bare Cuba-krisa konkurrerer. Verden er aldri stille og rolig, men nå stilles det spørsmål ved noen grunnleggende ankerfester, sier Eide.

Det er kanskje de mest alvorlige tidene på 80 år

Spøk til side

Line Ørnes Søndergaard

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navne­søs­ter i USA. Slikt blir det teater av.

ctivate Your NRA Membership Today. Choose your free gift!

Slik begynte det for seks år siden. Norske Maria Lloyd mottok hver uke flere merkelige e-poster hun aldri hadde bedt om. Det var ikke spam, ikke lokke-e-poster om uavhentede pakker eller damer som søker partner. I stedet, med hilsenen «Dear Maria», kom det informasjon og medlemsbrev fra National Rifle Association (NRA), meldinger fra Donald Trumps sønn Donald Trump Jr. og oppdateringer fra en gruppe kalt Christian Family Coalition, om kampen mot abort og translobbyen.

E-postene var ment for en helt annen Maria Lloyd, en Maria dypt inne i Trumps USA. Det var invitasjoner til våpenutstillinger, middager og «meet and greet» med NRA. Det var påminnelser om høyreradikale kristne konferanser og Donald Trump-rallyer. I en av e-postene fra NRA fikk Lloyd vite at hun har en gratis medlemsgave til gode. Fra en liste kan hun velge hva hun vil, en klassisk NRA-kniv, for eksempel.

Et punktum, en understrek eller en bokstav fra eller til – det kunne være alt som skilte de to. Men hvem var den andre Maria Lloyd? Sittende hjemme i Oslo fikk norske Maria en idé. Hun bestemte seg for å legge ut på en reise for å finne sin navnesøster i USA.

Maria Lloyd har jobbet med film og teater i over 25 år, og hennes dansefilmer «Salt»og

Blind Dancer» har nådd bredt ut og blitt vist på NRK, SVT og BBC og på Lincoln Center i New York. Kunstneren har lekt med ulike uttrykk og sjangre uten å være eksplisitt politisk.

Men da hun begynte å motta e-postene fra Maga-land (Make America Great Again), ble det starten på noe nytt. Det ble en perfekt anledning for å finne ut av noe som hadde gnagd helt siden 2016. Lloyd har bodd 13 år i Brighton i Storbritannia, og da britene plutselig stemte for brexit, kom det som et sjokk. At hun befant seg i en boble, omkranset av likesinnede og uten kontakt med folkedypet der ute, ble brått tydelig.

Og da hun seinere samme høst fikk et nytt sjokk da Trump ble valgt til president i USA, skjønte hun at hun måtte gjøre noe. Hun bestemte seg for å finne måter å stikke hull på ekkokammeret sitt på og bli kjent med det som befinner seg på utsida.

– Jeg hatet at jeg var så «stuck» i mitt eget ekkokammer. Nå er det en ny tid, sier Lloyd, sittende hjemme i leiligheten sin på Hovseter i Oslo, som hun deler med mannen og dattera.

Jeg hatet at jeg var så ‘stuck’ i mitt eget ekkokammer

Navnesøstre i Trump-land

For Eli Dæhlin Bøhmer har fastelavn en dypere mening enn bare boller med krem og syltetøy

– På søndag er det fastelavn, og fastelavnsrisen kan vi kjøpe fra sanitetskvinner over hele landet. Hva handler det om?

– Salg av fastelavnsris er en av våre hovedinntekts­kilder. Det går til kvinnehelseforskning og lokale helsetiltak. Riset er et fruktbarhetssymbol. Da kan vi sette liv i ulike prosjekter.

– Jeg har vokst opp med boller med krem, og på søndagsmorgen skal jeg bake. Fastelavn er et fint vårsymbol, som viser at det går mot lysere tider. Jeg våkner litt til liv. Så har jeg alltid sett fastelavnsris og tenkt at det bare er gamle damer med fjær. Men det handler om så innmari mye mer, om samfunnsengasjement og det å ta kvinnehelse på alvor.

– Egentlig er det akkurat det samme, men kvinnekroppen reagerer ulikt mannekroppen. Det handler om hormoner. Derfor er det viktig å forske mer på kvinnekroppen. I labforsøk brukes hannmus og hannrotter, fordi det er så komplisert med hunnenes hormonsvingninger. Historisk sett har det også vært mer status å forske på menn.

– Hva er spesielt for eldre kvinner kontra eldre menn?

– Kvinner lever lenger, og de blir proppa fulle av medisiner. Samtidig kan de reagere ulikt på for eksempel hjertemedisiner. Men i år skal det brukes midler til å forske på eldre kvinners helse, som er spennende.

Vi hører om mange som betaler 500 kroner for å slippe å gå på dugnad.

Boller med mening

Patrick og Nicklas får beholde nærskolen sin – så lenge de er mer enn 20 elever.

Noe av det Patrick og Nicklas liker aller best med skolen sin, er at alle elevene fra første til sjuende trinn kan bli med på ett og samme aketog. 24 elever. Det blir et perfekt aketog, det. Når det kommer litt snø, har de en fin bakke rett utafor det vesle gule skolebygget. Da kobler de sammen akebrettene, en etter en bak hverandre, og farer utfor. De kan også lage digre hopp, forteller brødrene, og mimer om kapp.

– Jeg synes det er artig med liten skole. For da går det an å vinne i fotball. Jeg er veldig god til å skyte, sier Patrick med et lurt smil.

Elleveåringen drømmer om å bli enten fotballspiller eller fotballdommer. Lillebroren Nicklas, som blir ni år i mars, kan godt tenke seg å bli militær. Da kan han jobbe på kampflybasen på Ørlandet, bare en kort ferjetur unna. Én ting er sikkert: Det er her i Ytre Agdenes ved innseilingen til Trondheimsfjorden brødrene vil bo, og det er her de vil gå på skole.

Noen vil det annerledes. Skiftende kommunepolitikere og -direktører har villet legge ned skolen og flytte elevene over til Lensvika skole, to mil unna. For Nicklas og Patrick betyr det bortimot to timer med skolebuss hver dag, langs en farefull fylkesvei.

– Det blir dødskjedelig, sier Patrick og sukker tungt.

– Det er egentlig ingenting å gjøre på en buss, sier Nicklas.

Men administrasjonen på rådhuset, fem mil unna, har sett på budsjetter, innsparingsmuligheter, befolkningsframskrivninger og perspektivmeldinger. De har sett piler som peker nedover. Akkurat slik kommune etter kommune har gjort de siste månedene.

Men må det være slik? Må døden være skjebnen for bygder som denne?

Det er lett for en politiker å legge seg på rygg og si at noe er bestemt, og da satser vi heller ikke

Den vesle bygda som glømte at den skulle dø

Mari Brenna Vollan

(foto)

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsulenter klare. Er de supersløsere eller nyttige ostehøvler?

I 1983 landet et helikopter utafor Borregaard-fabrikken i Sarpsborg. Bedriften, som lagde tremasse og papir, var i krise. For å hjelpe seg ut av et økonomisk uføre, hadde ledelsen gått til et nytt skritt: De hadde hyret inn konsulentselskapet McKinsey.

Ut av helikopteret steg fire dresskledde konsulenter. De skulle inn på et allmannamøte i kantina og legge fram planen sin. Omtrent halvparten av dem som var til stede, skulle sies opp.

Slik forteller i hvert fall tidligere McKinsey-topp Tore Myrholt om helikopter-episoden i en podkast fra i fjor. Han satt ikke i fartøyet selv, men sier at flyturen førte til en karrieremessig krasj for dem som gjorde det. Å ankomme i helikopter til en masseoppsigelse så ikke bra ut. «Det var et arbeidsuhell», fastslår han.

Åsmund Dybedahl var antakelig i kantina den dagen. Som Borregaard-ansatt og leder for det lokale partilaget til SV engasjerte han seg sterkt imot kuttplanene. På den tida hadde det amerikanske byrået så vidt begynt å få en fot innafor norsk næringsliv fra kontorene sine i Stockholm og København. Han minnes skepsisen til de eksterne konsulentene.

– De hadde en ganske spesiell måte å jobbe på. Menneskelige følelser var vel ikke i høysetet, sier Dybedahl, som ble pensjonist i 2020.

Han understreker at McKinsey tross alt samarbeidet med fagforeningen. Men stemningen var ikke god verken på fabrikkgulvet eller i Østfold generelt den gangen. «McKinsey skulle vært sendt hjem til Amerika!» sto det på forsida av Sarpsborg Arbeiderblad i en advarsel til andre bedrifter.

«USA-modellen» de sto for, der alt handlet om å skjære ned i stedet for å utvikle, passet ikke for norske forhold, ble det fastslått.

Men selskapet dro ikke hjem. I stedet kom sju norske McKinsey-konsulenter flygende fra København året etter kuttrunden på Borregaard og startet et nytt kontor i Norge. Den fremmede fuglen hadde langt mer å utrette.

Vi er helt upolitiske, og vi har folk med alle mulige bakgrunner: leger, jurister, teknologer

Da konsulentene kom til Norge

5. januar sto flammene på over 70 plasser i Nordhordland, i det som blir sagt å ha vært den største vetebrenningsaksjonen i nyere tid. Linn-Merete Fugelsbø var ansvarlig for aksjonen, som var en protest mot planlagte kraftlinjetraseer.

– Vi ville varsle om fare for rasering av urørt natur. I stedet for å gjenbruke traseer og bruke sjøkabel vil Statnett lage en 40 meter brei gate der de valser ned natur.

– Det var ei anna i gruppa vår, Nei til monstermaster, som snakket om vetebrenning, men hun hadde ikke kapasitet. Da tenkte jeg, jo, jeg kan gjøre dette.

– Du som trebarnsmor tenkte at du hadde kapasitet?

– Hehe, det ble en veldig annerledes jul. Du blir revet med. Gjennom jula bar vi ved opp på fjellet. Ungene har sagt de vil ha en vanlig jul neste år, ikke bare en monstermast-mamma.

– Men vetebrenning … Er dette det samme som vardebrenning?

– Nei, varder viser vei. Veter er stabler med ved oppå en topp, som blir tent på for å varsle om fare.

Faklene ga håp

– Folkevalgte er en priviligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

Det var tre meter høye snøfonner på alle kanter den dagen Siavash Mobasheri steg ut av minibussen i Bagn i Valdres i 2002. Norge hadde han knapt hørt om, men det var altså her de fikk politisk asyl, han, de to søstrene og foreldrene fra Iran. Kulde og snø hadde han tidligere forbundet med noe kjipt, fra en ugjestmild grenseby i Tyrkia, men i disse fjelltraktene var vinterlandskapet koselig. Han smiler når han tenker på det.

– Allerede den første kvelden i det kommunale huset kom naboer og barna deres bort for å hilse på oss. Å bli tatt imot på den måten gjorde at vi fikk en god følelse. De vi ankom samtidig med, en kurdisk familie som skulle til ei anna bygd, ble møtt med snøballer på huset, forteller Mobasheri.

Det var derfor ingen selvfølge at det skulle gå så bra, at han skulle gjøre en lynkarriere, først på fotballbanen og så i politikken. I dag er han blitt en markant Rødt-profil, en av de skarpeste motstanderne av regjeringssamarbeid og våpenleveranser til Ukraina. En som blir sagt å stå for konfrontasjon framfor pragmatisme og samarbeid.

– Jeg har opplevd ting i barndommen og i livet som gjør at jeg kanskje var sårbar for å få et dårligere liv. Men heldigvis har jeg hatt foreldre som har vært der og skapt det trygge rommet. Og heldigvis vokste jeg opp i Valdres, sier han.

Vi møter Mobasheri, som i dag er gruppeleder for Rødt i bystyret i Oslo og fast representant i landsstyret, hjemme i stua på Lambertseter. Her bor han sammen med kjæresten Mira og den snart fire år gamle dattera Celina.

Fra sitt komfortable hjørne i sofaen, hvor han ellers kan sitte og sluke en hel tv-serie på en kveld, tar han oss med tilbake til utryggheten i Iran.

Familien bodde i Ahvaz, sørvest i Iran. Området ble hardt rammet under krigen med Irak, en krig som krevde 1,5 millioner menneskeliv bare i Iran. På 1980-tallet satt begge foreldrene i fengsel som medlemmer av kommunistpartiet som jobbet aktivt i opposisjon til sjahen og seinere prestestyret. Da Siavash kom til verden i 1990, hadde de lagt mye av dette bak seg, men erfaringene formet dem.

Jeg er faktisk favorittkommunisten til Eirik Lae Solberg

Den upolerte

De ansatte ute i tjenestene i Oslo opplever nå store kutt og nedbemanning. Samtidig drar kommunale direktører på dyre reiser for å utvikle seg selv. Det frustrerer Fagforbundets representanter.

– De ansatte reagerer med sinne og frustrasjon. Det blir også en del latter – det er ikke så mye annet man kan gjøre, sier Alexander Filiberto.

Han jobber i Tusentrippen barnehage og er hovedtillitsvalgt for barn og oppvekst i bydel St. Hanshaugen.

at Bydel Gamle Oslo, Sykehjemsetaten og Helseetaten har sendt flere direktører på det eksklusive Solstrand-programmet, der en enkeltbillett i dag koster 360.000 kroner, i tillegg til reise og hotellopphold til rundt 100.000 kroner.

Filiberto mener det har oppstått en elitistisk ukultur på toppen, og at det er blitt uforholdsmessig mange ledere som anses som uforholdsmessig viktige. Han viser til kuttrunden i bydelen tidligere i år, der 40 stillinger røk.

– Vi er den minste bydelen i Oslo, likevel har vi fire ledernivåer. Det lå aldri på bordet å se på dette. Der var svaret at det er så utrolig viktig med god ledelse.

Filiberto mener det kan være riktig å investere i lederutvikling, men at det oftest gis til et toppsjikt de sjelden ser noe til. Styrere og mellomledere, derimot, blir ikke prioritert like høyt, sier han.

– Mange styrere er kjempedyktige, men ofte kunne ting blitt håndtert bedre med litt kompetanseheving. Likevel er det slik at når det snakkes om lederutvikling, så ender det veldig fort opp på direktørnivå.

Ut mot rådyr ledersatsing

Kommuneledere dro på kurs til 360.000 kroner per person.

I førjulstida for et år siden var det dårlig stemning i Gamle Oslo. Det borgerlige byrådet hadde i sitt første budsjett kuttet i eiendoms­skatten, og bydelene måtte spare. I Gamle Oslo var det snakk om å kutte i skolemat, svømmeundervisning og ungdomsklubber, og et populært seniorsenter på Grønland levde farlig.

Men ett område ble det satset stort på: ledelse. Over tre millioner kroner er brukt på lederutvikling i Gamle Oslo i perioden 2022–2024, ifølge fakturaer Klassekampen har fått innsyn i.

Blant annet ble en direktør sendt på det prestisjefylte Solstrandprogrammet i Os i 2022. En enkeltbillett, med såkalt «early bird»-rabatt, kostet aleine 300.000 kroner.

I tillegg kom oppholdene på herskapelige Solstrand hotell og bad på til sammen 68.800 kroner. Den aktuelle direktøren sluttet i bydelen året etter.

Oslo kommune har brukt 38,2 millioner på lederutvikling siden 2022, viser fakturaer Klassekampen har hentet inn fra alle bydeler, etater og kommunale foretak

Fra Sykehjemsetaten i Oslo ble to direktører sendt på Solstrandprogrammet, en i 2023 og en i 2024. Prisen var 320.000 kroner per person, og oppholdet på hotellet kostet til sammen 103.000 kroner. Fra sykehjemsetaten ble også 20 ledere sendt på Oslo Business Forum tidligere i år. Deltakeravgifta kom på til sammen 164.000 kroner.

Den samme pengebruken finner vi i Helseetaten, som sendte en direktør til Solstrandprogrammet i 2022. Hotellregningen kom på til sammen 98.900 kroner, og selve programmet kostet 335.000 kroner. I samme etat fikk en direktør også individuell coaching over en lengre periode. Regningen endte på 150.000 kroner, ifølge fakturaene.

Sendt på luksus­program – sluttet året etter

Trylleshow, spahotell og svindyre kurs: Nå kommer oppvasken med kommunal lederutvikling.

Sandnes er blant kommunene som har satset stort på lederutvikling. I alt 360 ledere har deltatt på et ni dager langt lederutviklingsprogram. Kursingen har kostet kommunen 4,2 millioner siden 2022, ifølge tall som 

Først på programmet var en «kick-off» med magiker Kevin Lunde, som fikk 35.000 kroner for oppdraget. Utover i kurset fikk de kommunale lederne utdelt goodie bags, notatbøker med navnet sitt på til rundt 32.000 kroner, spesialdesignede puslespill til 9000 kroner, vannflasker til 51.000 kroner og spesialinnpakkede sjokolader til 12.000 kroner. Samlet kostet alt kursmateriellet 760.000 kroner. I tillegg kom bevertningen på 656.000 kroner.

Det kommer fram i fakturaer Klassekampen har fått innsyn i.

– I mitt Rødt-hjerte høres det tåpelig ut å bruke penger på sånt. Å hyre inn noen for å ha et magiker-kick-off – det høres for det første ikke så veldig underholdende ut, og for det andre høres det veldig dyrt ut. Der var de pengene tryllet bort, sier Ole Ronny Koldal, gruppeleder for Rødt i Sandnes.

Han understreker at Sandnes har slitt med sykefraværet og at lederutvikling kan hjelpe, men at det må holdes på et mer folkelig nivå. Nå vil han og resten av opposisjonspartiene i Sandnes ta affære. Rødt, Ap, SV, Sp og MDG vil legge fram et forslag på neste kommunestyremøte mandag 16. desember.

– Vi vil be om at det vises edruelighet når det gjelder pengebruk på lederutvikling, slik at pengene brukes mer fornuftig, sier Koldal.

Ellers i Sandnes er det foreslått flere harde kutt. Det blir ingen ny barnehage i sentrum eller ny skole på Riska med det første. Biblioteket har måttet kutte kraftig i tilbudet, og Ganddal menighet må ha aktivitetene sine i brakker fordi byggingen av ny kirke er utsatt i fem år. Botiltak for personer med funksjonsnedsettelser skyves også ut i tid.

I kommunens lederutviklingsprogram har to personer vært ansatt på fulltid for å lage lederutviklingsprogrammet, og konsulenter fra PwC og psykolog Henning Bang er blitt hyret inn.

Vil ha slutt på magien for lederne

I Fredrikstad kommune er det enighet om at det har vært for mange ledere. Nå svinges kniven over flere lederstillinger.

– Kritikken er helt berettiga, sier Høyre-ordfører Arne Sekkelsten om det som 

Det ble der vist til at Fredrikstad bruker 149 millioner kroner mer enn nabokommunen Sarpsborg på administrasjon og ledelse, og langt over det som er snittet blant sammenlignbare kommuner. Dette baserte seg på SSB-tall fra 2021.

– Dette var det vi overtok for nøyaktig et år siden. Vi har spurt oss hvorfor i all verden vi har så tungt lederskap sammenliknet med andre kommuner, sier Sekkelsten.

I fjor vedtok kommunen å omorganisere, og 35 ledere får nå endret sine stillingsbeskrivelser. Slik mener ordføreren at kommunen skal spare rundt 20 millioner kroner.

Når tallene for 2021 viste at Fredrikstad bruker så mye mer på ledelse enn andre kommuner, skyldes det flere feilkilder som ga et unaturlig høyt tall, opplyser kommunedirektør Inger Hegna.

– Det viser seg at vi historisk har rapportert feil på noen områder, blant annet i forbindelse med koronakompensasjon, sier hun.

Kommunen mener sammenligningsgrunnlaget blir feil og viser til at tall fra 2023 gir et riktigere bilde. Der kommer det fram at Fredrikstad bruker 22,6 millioner mer på ledelse enn andre sammenlignbare kommuner og 12 millioner mer enn Sarpsborg.