Emma Tollersrud

#fff

Psykiater ser store konsekvenser av rask ADHD-dia­gnos­ti­sering

Pasienter som er blitt psykotiske av ADHD-medisiner og innlagt på lukka avdeling. Farlige pasienter dømt til tvungent psykisk helsevern, som får ADHD-diagnose over video.

Dette er historier som Erlend Lunde, overlege i psykiatri, er godt kjent med fra sin jobbhverdag ved Sørlandet sykehus. Der jobber han i et psykoseteam og ser flere uheldige konsekvenser av for raske ADHD-utredninger og slepphendt utskriving av sentralstimulerende midler.

– Det er ingen kontroll på dette. Det er åpenbart flere tilfeller av cowboyvirksomhet der ute, og for ofte en uforsvarlig praksis som er svært ødeleggende for behandlingsoppfølgingen. Det truer pasientsikkerheten, sier Lunde.

, som etter en konsultasjon fikk stilt diagnosen ADHD. Da han så fikk utskrevet Ritalin og tok store doser av dette, ble han alvorlig syk. Eric ble seinere diagnostisert med bipolar lidelse, som ikke hadde blitt fanget opp under utredningen.

Også psykiater Lunde har vært borte i pasienter som har hatt underliggende bipolar lidelse uten at dette er blitt fanget opp. Ved inntak av sentralstimulerende kan slike pasienter bli maniske.

– Vi har gått gjennom utredninger og funnet ut at de er ekstremt tynne. I noen tilfeller har vi fjernet ADHD-diagnosen. Konsentrasjonsproblemer kan ha svært mange årsaker. Derfor må utredningen være grundig, og det tar naturligvis tid, fordi du må utelukke andre forklaringer, sier han.

Til tross for den store veksten i private ADHD-utredninger finnes det ennå ingen oversikt over hvor mange som har fått diagnosen. Men inntaket av ADHD-medisin er mer enn doblet siden 2019.

Psykiater ser store konsekvenser av rask ADHD-­diagnostisering: – Fare for at pasientene blir psykotiske og farlige

, Christopher Olssøn

og Laura Proctor (foto)

#000

Det føltes helt fantastisk. Hjemme i leiligheten i Drammen satt 50 år gamle Eric med ei pakke med 200 Ritalin-piller i hånda. Bare to dager tidligere hadde han fått en ADHD-diagnose hos en psykiater i Oslo, og nå hadde den aller første tabletten begynt å virke. Han la seg ned på senga og kjente en ro i kroppen, som om alle brikkene i det kaotiske hodet hans falt på plass.

Dagen etter skrev han til psykiateren: «Jeg har aldri følt meg så bra i hele mitt liv. Det fikk alt til å gå i saktere tempo. Det ryddet opp i hele hodet mitt. Det er bokstavelig talt som å gå fra natt til dag.»

Allerede fra første dose føltes selv det minste gjøremål så mye enklere å få gjennomført enn før. Han kunne huske ting fra langt tilbake, og å snakke norsk var lett som en lek for norskamerikaneren.

«Endelig kan jeg begynne på ‘Erics liv, del to’. Takk igjen», fortsatte han, på engelsk, i e-posten.

«Godt å høre!» svarte psykiateren i en e-post kort tid etterpå.

Fra å ha kjent seg vimsete og sliten, kjente Eric seg nå målrettet, høy og sterk. Selv søvnen var bedre. Det var som om han kunne klare alt.

Tanken på ADHD hadde slått ham noen måneder tidligere.

Øynene hans var vidåpne og liksom rasende

Psykose på resept

Anniken C. Mohr

Ordene sto skriblet over doveggen en dag Maria Sand kom på skolen. Hun var bare 13 år, og dagen før hadde det skjedd noe voldsomt, noe som skulle rive ned og endre alt. Det var her hun sluttet å være barn.

– Jeg skulle ha hatt noen å snakke med, om det og om flere ting. Men det var ingen som tenkte at det var viktig.

En jevnaldrende ungdomsvenn hadde forgrepet seg på henne, og både overgrepet og mobbingen på skolen tok det lang tid å bearbeide. Sand, som i dag er skuespiller og forfatter, har gjenskapt disse scenene i flere av romanene sine. Blant annet dette at offeret, som Sand, ofte fortsetter å være sammen med overgriperen. Gutten ble aldri anmeldt.

– Overgriperen er ikke bare en skygge som kommer over deg i et portrom. Det er veldig ofte noen du har nær. Det snakkes det for lite om. Vi snakker veldig mye om skilsmisse, oppdragelse, tap og sykdom, men akkurat overgrep i nære relasjoner har vi ikke så lyst til å vedkjenne oss at finnes.

Fortielse og skam er også en rød tråd i Sands nyeste bok «Alt mitt er ditt», en murstein av en slektsroman som spenner over hundre år i Italia og Norge. Sand brukte totalt fem år på boka. «Hun sparer ikke på noe», sto det i VG, der anmelderen ga henne terningkast fem. Rettighetene til boka ble nylig solgt til Hollywood.

– Det har vært et veldig hardt arbeid. Det gir en mestringsfølelse. Jeg har klart å få til det jeg prøvde på.

– Ja. Og jeg har møtt mange som har sagt at jeg kanskje må ta det litt ned. Men så gikk det en faen i meg, en trass. Og den trassen er dritfin, den må man ikke ta vekk fra ungene sine. Den er jævlig å ta imot, men det er masse motor i den. For meg var det viktig å gjøre noe som henger høyt, sånn at jeg måtte strekke meg på tærne for å få det til. Hvis ikke hadde jeg ikke hatt krefter til å finne fokus.

Trassen er dritfin, den må man ikke ta vekk fra ungene sine.

Epikeren

og Christopher Olssøn

på Ullevål lå en 20-åring og svevde. Han var hardt skadet, tilstanden hadde vært kritisk, og operasjonen hadde tatt tid, men nå var han utenfor livsfare. Likevel var det som om han svevde, inn og ut av seg selv, inn og ut av et mareritt og inn og ut av alle slags følelser. Sinne, redsel, fortvilelse og hevnlyst.

Et drøyt døgn tidligere sto han og sjanglet utenfor en boligblokk på Tokerudberget på Stovner i Oslo. Blodet hadde gjort klærne hans tunge. En del av tykktarmen hans hang ut av et sår i ryggen.

Det begynte å gå i svart inne i hodet, men han klarte så vidt å stotre ut tre beskjeder: «Gutta, ring ambulansen. Prøv å stoppe blødningene mine. Og ikke fortell noe til mora mi.» Så hvisket han trosbekjennelsen, før han ble lagt inn i en sjukebil og hastet av gårde.

Nå lå Yahya her, i sykesenga, og ved sida av ham på en stol satt lillebroren, 17 år gamle Reda, som selv hadde vært på legevakta, hvor han fikk sydd 26 sting og konstatert en hjernerystelse.

Politiet hadde vært hos dem begge. De lette fremdeles etter gjerningspersonene og ba om navn og beskrivelser. Yahya hadde hilst høflig, men ikke sagt noen ting. Også Reda hadde vært taus, men nå hadde han fått innkallelse til avhør. Skulle han snakke eller ikke? Han trengte et klarsignal fra broren. De to sto sammen om alt.

– Hvis du vil, så holder jeg kjeft. Men hvis du vil, kan vi gå «all in», sa han til storebroren sin.

Begge var frista til å velge det første og heller ta saken i egne hender. Helt siden øyeblikket da Yahya våkna etter operasjonen, hadde én tanke stått i hodet hans: «Jeg skal drepe dem så fort jeg kommer hjem». Om vi snitcher, kan vi ikke ta hevn, hadde han tenkt.

Det var en av disse hendelsene. Knivstikking. Drapsforsøk. Det som fra utsida kunne se ut som et klassisk gjengoppgjør. Flere av gjerningspersonene var allerede kjent for politiet, og noen av dem hadde saker på seg fra før. Åstedet lå i delbydelen Fossum på Stovner, som anses som et av Oslos verste problemområder. Her er det «svært høy ungdomskriminalitet», «svært mange politioppdrag» og høy grad av utrygghet blant innbyggerne, ifølge en rapport fra politiet som kom ut i juni i år. «Mange ungdomssaker er knyttet til Stovner videregående skole og området rundt Stovner senter», heter det i rapporten.

Planen var å drepe alle fem. Jeg tenkte at jeg ville ende opp enten i psykiatri eller i fengsel

– Planen var å drepe alle fem

 Det er litt av en hobby du har, med å «dytte hele Norges kjærlighetsliv i riktig retning», som du nylig skrev på Facebook?

– Ja, det har blitt en slags hobby etter at jeg ga ut «Tinderkokeboken» i 2024. Den baserer seg på min reise inn og ut av datingmarkedet gjennom ti år. Nå har jeg hatt hell i kjærligheten og skal gifte meg om to uker.

Grattis! Hva har du gjort feil før og riktig nå?

– Å tørre å være sårbar og å være tydelig på at jeg ønsket kjæreste, ikke bare et 

var nok den største endringen. Vi har en sårbarhetskrise, der folk går inn og ut av Tinder seks-sju ganger og blir fanget i en evig avvisningsmaskin. Når du aldri føler at du når opp, bygger du opp et forsvar og lukker hjertet ditt. Da har du det trygt, men du blir værende aleine.

 Ja, hvordan står det til med datingen i Norge?

– Det har aldri vært flere single, og det er stadig flere som bor aleine. Ensomhet gjør noe med deg. Få ting er farligere. Datingappene tjener gode penger på at folk ikke finner kjærligheten. De lokker med den, og så blir du håpefull og betalingsvillig. Det har aldri vært enklere å finne en date, men aldri vært vanskeligere å finne kjærligheten.

 I disse dager går mange sommerflørter mot slutten. Hva begynner typisk å skje da?

– Når du møter noen i ferien, blir det gjerne en avslappa og koselig relasjon, hvor du lar deg rive med. Så kommer hverdagen, rutinene og alle forsvarsmekanismene. For sommerflørten har kanskje på seg rare sko eller klør seg på en rar måte.

Forfatter av «Tinderkokeboken» vil åpne våre hjerter

Ingrid Fadnes

Line Madsen Simenstad

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

feiring av USAs 250 års jubileum i dag. Så entret president Donald Trump scenen, bokstavelig talt. Han har opprettet sin egen organisasjon, Freedom 250, og vil selv stå for feiringen av landet – og ham selv.

Foran Det hvite hus har Trump fått bygget en svær arena, som han nå mener kan stå der permanent. Der skulle en rekke artister ha opptrådt i dag, men én etter én har de trukket seg når de har forstått hvordan Trump bruker jubileet og dagen til sitt eget politiske prosjekt. Det har gjort Trump så irritert at han nå har booket seg selv som hovedartist. Trump er jo tross alt «Number One Attraction» i verden, en som trekker større publikum enn det Elvis Presley gjorde i sin storhetstid, slik han selv formulerte det på Truth Social.

Det er mye som skurrer med dagens markering. Men hvordan står det til med samfunnet og demokratiet som det skåles for i dag?

På Global Soft Power Index, som blant annet måler nasjoners påvirkning gjennom tiltrekningskraft, har USAs omdømme i år stupt fra 15. til 26. plass. På den årlige målingen til V-Dem Institute har USA mistet statusen som liberalt demokrati.

, sier Thomas Seltzer i røret fra Trondheim der han bor.

– Jeg elsker fremdeles USA, proklamerer USA-kjenneren sporenstreks.

Han insisterer på det, å bli kalt en kjenner, og ikke en ekspert. Sistnevnte kategori er sånne som «er på tv og har sett jævlig mye på ‘West Wing’».

Donald Trump er jo ikke viruset, han er bare kjønnsvorta

Den amerikanske drømmen

Maria Høy Hansen

Sang­fuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fugle­kikkerne gir ikke opp. 

Klokka er bare så vidt blitt fem om morgenen, men Trond Berg har fått fart på seg. Den nå pensjonerte NRK-programlederen strener ut i en blomstereng og river med seg en stor bukett med engsoleie.

– Jeg kom plutselig på at jeg vil arrangere en kort seremoni. Bare hør litt på fugler imens.

Sola har krøpet opp over elverumsåkrene, og langs en støvete grusvei danner det seg en kø av biler bak Berg. En gjeng med fuglekikkere er på en årlig rundtur for å oppleve lokale stoltheter som lappugle, trelerke og stillits.

Men først skal de gjennom et aldri så lite ritual på turens neste stopp, en seremoni som Berg har bestemt seg for å dra i gang.

– Sånn! Nå drar vi videre, sier han når buketten er blitt passe fyldig og han har hivd seg inn i bilen igjen.

Smørblomstene i hånda lyser gult, men anledningen er bekmørk.

Dette året er fuglekikkerne, som studerer fuglekjennskap ved Nord universitet, ekstra håpefulle. For under fjorårets rundtur skjedde det noe spesielt. Berg og de andre fuglekikkerne ble vitne til det som skulle bli det aller siste eksemplaret av arten hortulan i Norge.

Plutselig satt den der, en gyllen fjærprakt, på en kraftledning over et jorde på Melåsmoen utenfor Elverum. Det var en hann, og selv om den var liten, sang den kraftfullt, den samme strofen igjen og igjen. Litt synkende, litt melankolsk, «pui-pui-pui-pu», i håp om å påkalle en villig hunn. Hortulanen var vakker, glatt som et kornaks, med en gul mustasje og ring rundt øynene, olivengrønn på hodet, rustrød nedover bringa og med kontrastfylte vinger. Låta var myk og lindrende.

Hvil i fred, hortulan

og Maria Høy Hansen

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger 

Kommandoene fra lærere i gule vester er tydelige utenfor Sandesundsveien barneskole denne morgenen. Rekkene skal være rette, og ingen flagg skal subbe i bakken. Mye må terpes på før 17. mai-toget braker løs om få dager. I femteklassepulja har elevene fått på seg trommer, rettere sagt svarte bøtter, og når toget snart er i gang, hamrer de løs og synger i takt: «Vi liker is og brus!».

– Hurra! Norge! lyder det spredt fra toget, også fra baktroppen, de helt nyankomne på skolen som har vært i Norge i bare noen måneder.

Ved denne skolen i sentrum av Sarpsborg har bortimot 80 prosent av elevene minoritetsbakgrunn, og de 430 elevene kommer fra rundt 46 ulike land. En stor andel av dem er sekundærbosatte flyktninger. Det betyr at de har flyttet til byen etter først å ha bodd i en annen mottakskommune.

– Det er bedre her. Ikke så mye snø! kommer det fra en fnisende jentegjeng i sjuendeklasse.

– Og ikke elger! I Nord-Norge kom elgen helt opp til vinduet, sier Bushra Hassen, til latterhyl fra de andre.

Av de ti jentene i ringen har flere kommet flyttende hit fra Nord-Norge. To har flyttet hit fra Sverige. Bare én av dem har etnisk norsk bakgrunn.

– Her kan man bli kjent med alle. Det er enklere her, sier Urata Haziri.

– Jeg elsker trærne og Kulåsparken og fotballbanen. Og Kebab Pizza House, sier Aveita Naderi.

Jeg spurte mamma om vi var i et fryselager. Det var den eneste formen for is jeg hadde sett før

Er det plass til alle her?

Tom Henning Bratlie

Det begynte i desember i fjor. Rett før julefreden skulle senke seg, slo et ordrikt debattinnlegg fra Asle Toje ned som et lyn i offentligheten. Her var sterke advarsler om et nærstående kulturelt forfall. Norge som nasjon er i ferd med å bli en skygge av seg selv, ifølge Toje.

Reaksjonene haglet, og særlig ett av svarene fikk stor oppmerksomhet. «Jeg er sivilisasjonskollapsen Asle Toje advarer om», skrev norsk-iranske Mozzie Marvati i Aftenposten. Han er 36 år, har bodd i Norge i 30 av dem og jobber som fastlege i Ullensaker. Daglig kan han ta unna 15–20 pasienter. På fritida roper han i alle kanaler om situasjonen i helsevesenet. Likevel opplevde han å bli framstilt som et symptom på forfallet.

– Jeg ble oppgitt og trist. Toje traff følelsen av at uansett hvor lenge du har bodd her, uansett hvor mye du jobber og prøver å ta vare på den norske velferdsstaten, så kan noen likevel plassere deg i kategorien «de fremmede», sier Marvati.

Noe i Marvatis skarpe formuleringer knadde algoritmene på riktig måte. Med ett var han et navn. Han bemerket seg som en skarp motstander av krigen mot Iran og er frittalende om alt fra jernmangel hos kvinner til ensomhet og kulturblinde psykologer.

Med sin vinrøde Tesla manøvrer Marvati silkemykt på de snirklete veiene på Strømmen. Inne i et parkeringshus snur han seg i setet og blir sittende og skravle om fastlegekrisa og hvorfor så få leger våger å snakke åpent.

Selv tror han at rolla han har inntatt som en konfronterende stemme, kan ha lukket noen dører opp gjennom. Men 36-åringen kan ikke tie. På skolen var han aktiv i elevråd, og han har vært med i flere politiske partier. Han har det fra mora.

– Mamma var en veldig tydelig person. Hun var kommunist og feminist og hadde en mening om alt. Vi har aldri klart å holde kjeft.

Karaktersystemet i Norge begrenser deg for resten av livet

Bråkmakeren

– Hva er det med måker som fascinerer deg?

– Jeg har aldri vært så fascinert av måker før, men nå har de vokst på meg. Lyden de lager, er veldig interessant, veldig intens. Det er en grunn til at den er irriterende.

– Det starta da jeg var på bibelskole våren 2021. Under en grillfest på tunet landa det en måke på taket. For humorens skyld tenkte jeg at jeg kunne imitere den, så jeg satte i gang og skrek så høyt jeg kunne. Jeg merka fort at her traff jeg noe. Jeg fikk til en bra pulsering, en god knekk og en høy pitch. Folk rundt meg lo og koste seg. Jeg har åpenbart et talent, for det har ikke krevd mye å lære seg dette. Hvis omstendighetene ligger til rette, så kan jeg ta et spontant måkeskrik for folk. Men det spørs hvor jeg er. Folk har blitt skremt.

– Noen skvetter veldig til. Spesielt da jeg var hos NRK Rogaland, og de i redaksjonen ikke hadde fått med seg hvem jeg var og hva jeg skulle gjøre. De satte meg bare inn i studio, og så begynte jeg å skrike. Da skvatt de visst helt enormt, og måtte gå inn på Google for å skjønne hvem jeg var.

– Hvordan klarer du det uten å ødelegge stemmebåndet?

– Jeg forstår det ikke helt selv. Men jeg tar et godt pust og så strammer jeg halsen på et vis, så det kommer ut nok lyd. Etter et par uker med intens øving, så kjennes det litt som etter en forkjølelse.

Måker på

– Som gatefeier har du travle dager nå?

– Ja, dette er den beste tida på året. Vi kjører i 12–13–14 timer om dagen for å bli ferdige til 17. mai. Nå er jeg ferdig med fortauene i sentrum av Kongsberg og på kirkegården. I morgen skal jeg feie i Gol, og så er det videre til Hemsedal.

– Du har feid gater i 29 år. Hva har gjort at du holdt på med dette så lenge?

– Da jeg begynte i 1997, skulle jeg egentlig bare være med på en vårfeiing, men etterpå fikk jeg fast jobb. Det er veldig ålreit å kjøre rundt og se at det blir reint og fint. Folk blir glade, og jeg treffer mye trivelige folk.

– Hører du på noe mens du kjører rundt?

– Ja, i dag var det P10 Country. Det liker jeg best. Noen ganger har jeg bare litt bakgrunnsstøy.

– Er det mer eller mindre søppel enn før?

– Jeg synes det er mindre. Før var det mye glass, og nå er det plast og blikkbokser. Sneipene er byttet ut med snusposer. I byen er det helt sella. Altså, det er veldig masse av det.

– Og hvor mange tonn med grus snakker vi?

Vårtegnet Per

Christopher Olssøn

Hvert år gjennom oppveksten fikk Martin Revheim en bursdagsmelding fra Arne Treholt. Norgeshistoriens mest omtalte spion hadde et godt forhold til faren hans, fengselspresten på Ullersmo.

– I dag er det et fint minne, sier Revheim.

Men at andre ga uttrykk for at de likte faren, og bare så de gode sidene ved ham, var ikke alltid enkelt.

– Før kunne det føles som at de ikke trodde på mamma og meg.

Når Revheim åpner døra inn til sitt ærverdige murhus beliggende på en høyde i Kværnerdalen, er dette noe av det første han forteller. Bursdagsmeldingene fra Treholt er en av mange tusen puslespillbrikker han sitter med i streben etter å forstå seg selv, sin bakgrunn og hva det betyr å være et løvetannbarn.

Revheim er blitt en markant skikkelse i norsk kulturliv. Han står bak utestedet Blå og kulturhuset Sentralen i Oslo og har ledet Kongsberg jazzfestival og Kringkastingsorkesteret, for å nevne noe. I disse dager holder han på med utviklingen av Radiohuset på Marienlyst, og snart kommer han med sin tredje bok, «Det snur nå».

. Til tross for en barndom fylt av redsel og fornedring. Til tross for tvangsinnleggelser og flere år på institusjon. Til tross for diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

Overleveren

– Hvor mye større pågang opplever dere på hjelpetelefonen til Kirkens SOS nå?

– Per 9. mars hadde vi hittil i år mottatt 52.000 henvendelser, som er 6300 flere henvendelser enn på samme tid i fjor. Det er påfallende at økningen er så synlig, samtidig som nyhetsbildet er såpass krevende. Det er ikke sikkert at krig og global uro er hovedgrunnen til at folk ringer, men nyhetsbildet kan trigge den psykiske belastningen man hadde fra før. Vi våkner alle sammen om morgenen og er bekymra for hva verdens ledere har funnet på mens vi sov.

– Kirkens SOS har cirka tusen frivillige, som har fått spesiell opplæring i samtaleteknikk og selvmordsforebygging. Når mennesker står i krevende situasjoner, kan det være god hjelp å ha et varmt og lyttende medmenneske å snakke med, som sitter frivillig på vakt uten å få lønn for det. Mange gir tilbakemelding om at det gir dem en lettelse, og at de skal klare å holde ut en stund til. Vi har et ordspråk hos oss: en samtale redder dagen for mange – og redder livet for noen.

– Hva anbefaler du folk å gjøre for å ha det bra nå?

– Det er mange nå som trenger å skjerme seg litt mot nyheter. Det kan være kjempevanskelig, men vi må være mer bevisste i perioder hvor nyhetsbildet kan bli overveldende. En annen ting er å snakke med folk om sin uro. Vi merker at en del som strever med å ha tro på framtida, noen unge sier de ikke vil sette barn til verden slik den er nå. Det er et trist bilde.

– Nei, det er veldig forståelig. Da er det viktig å lete etter små glimt av håp. I samtaler kan det plutselig dukke opp noe som er fint midt oppi alt som er mørkt.

– Men er det vanskeligere enn før å tro på det godes kraft?

Det er utrolig viktig at vi hjelper hverandre å lete etter små glimt av håp.

Noen å ringe

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

På en parkeringsplass i Sisimiut, Grønlands nest største by, står en kvinne og vifter med et ark. Hun smiler om kapp med ettermiddagssola, sprekkeferdig av stolthet. Hun har nettopp hentet posten, og denne dagen var det store ting som ventet på henne.

– Brev fra Amalienborg! Jeg har fått brev fra Amalienborg! sier hun begeistret.

Hun heter Agnes Johnsen, er 82 år gammel og har nettopp fått noe nytt å ramme inn. «Agnes Kirstine Inger og Preben Hardy Johnsen. I anledning af Deres diamantbryllup sender jeg min hjertelige lykønskning. Frederik R.», står det på arket, under Kongens monogram.

– Jeg ante ikke at man ville få brev fra kongen når man har vært gift i 60 år. Det var moro!

På sin lange, svarte dunkåpe bærer Johnsen en pin med det grønlandske flagget. Hun er stolt grønlender, likestillingsforkjemper, pensjonert lærer – og rojalist. Hun har stor sans for kong Frederik, som hun mener framstår folkelig og som en samlende figur for Grønland. Nylig besøkte han Grønland, midt i tid preget av stor uro.

Johnsen er født i 1944 og oppvokst mens Grønland fortsatt var en dansk koloni. Hun skulle sånn sett vite godt hva det handler om, når fortidas overgrep blir tema. Hun kunne tenkes å være blant dem som har vendt seg kraftfullt imot riksfellesskapet, mot eliten i København som så lenge har sittet og bestemt over Grønlands framtid.

Men slik er hun ikke. I stedet er hun en svoren tilhenger av både kongen og Danmark.

Fra huset sitt på en høyde i Sisimiut kan Agnes Johnsen se hele byen, havet og fjellene. Den lave februarsola stråler innover kjøkkenet. I bokhylla i stua står Simone de Beauvoir, Doris Lessing, Karen Blixen, Tove Ditlevsen, H.C. Andersen, Jo Nesbø og et vell av bøker av og om grønlendere.

Vi grønlendere har noe helt spesielt, og det er verdt å kjempe for

Imperiets døtre

På Grønland feires barnas halvtårsdag like stort som andre bursdager. I det barske klimaet, med varierende fiske- og jaktlykke, var det en bragd om barnet overlevde de første seks månedene. Det er andre tider nå. Men den harde realiteten av å leve i pakt med naturen sitter i ryggmargen på grønlendere flest.

– Vi grønlendere er overlevere. Vi har alltid kunnet tilpasse oss. Da båten kom, og da rifla kom, tok vi det til oss uten at vi mistet levemåtene våre, sier politiker Aqqalukkuluk Fontain.

For grønlendere som ham er det helt vanlig å ha flere frysere fulle av kjøtt og fisk. Mange har aggregat, nødradio, satellittelefon og gevær. Så når de gang på gang de siste ukene har fått spørsmålet fra journalister, «er dere i beredskap?», har de ofte bare trukket litt på skuldrene. For beredt, forberedt på det verste, det har de på sett og vis alltid vært.

Men de siste månedene har et overveldende alvor preget hverdagen. Fontain har hatt et slags kall: å få grønlendere til å forberede seg. For selv om USAs president Donald Trump har tonet ned truslene mot verdens største øy, er faren på ingen måte over, mener Fontain.

Han lener seg fram og hviler underarmene på bordet. På den hvite T-skjorta hans står det «Inuit» med store, svarte bokstaver.

– Akkurat nå tror vi at det hele er falt til ro. Men det er nå amerikanerne vurderer hva det neste steget skal bli.

Fontain er leder for ungdomspartiet til Inuit Ataqatigiits (IA), det sosialistiske partiet som inntil sist valg var det største partiet på Grønland. Til sommeren skal 37-åringen gå over i moderpartiet og stille til valg til det danske Folketinget, hvor Grønland har to av setene.

Han snakker rolig, nesten andektig, om den siste tidas eksistensielle trusler, og forklarer at Trumps krav om å få kjøpe Grønland aldri vil føre fram. En militær overtakelse er eneste mulighet, tror han.

For en måned siden spurte sønnen min meg om ammunisjonen vår ligger klar

Faren er ikke over

Leif Christian Tomren har fått lærere til å stille opp frivillig for å gi ungdom et fritidstilbud

– På Ukulturskolen jobber skoleansatte frivillig hver tirsdag kveld. Hvordan begynte det?

– Jeg har jobbet mange år med enkeltelever som ikke passa inn. De ble ikke invitert i bursdager. Hvor skulle de ta veien? Det var tanken bak. Vi ville lage et sted hvor du passer inn uansett. Det vil jeg påstå at vi har klart.

– Fordi da vi starta, var det 1100–1200 barn på venteliste til kulturskolen i Ålesund, og den har blitt ganske dyr. Her betaler ungdommene hundre kroner i året og får sjekke ut ulike interesser. Støtte fra næringslivet har gjort det mulig å ha proft musikkstudio, gamingutstyr og kokkeutstyr som også kan brukes i skolehverdagen.

– Flere som har vært med, sier at relasjonen til elevene har bedret seg. Det er fint for en elev å få gruse en lærer i Fifa, den samme læreren som ga ham 2 i matte. Da er balansen gjenoppretta. Du kjenner også mer på pulsen og skjønner hva som rører seg blant ungdommene.

– Hva betyr Ukulturskolen for ungdommene?

– Ungdommene kjenner nok på en forsterket følelse av tilhørighet og identitet. Dette er deres egen arena hvor de kan få prøve seg uten å måtte prestere, en plass der det holder at du er du. Når vi lager mat, lager vi til alle, enten du er muslim, veggis eller jødisk. Noen ganger griller vi et helt lam. Da sitter skolens alfahanner og kikker inn i flammene mens de snur lammet, og ved sida av sitter åttendeklassingen som ikke har slutta med Cherrox og stor lue. På alle disse årene er det kun tre ganger at jeg har måttet vise ut noen på grunn av atferd som bryter med vår eneste lov, kardemommeloven.

– Håper du andre starter opp noe lignende flere steder?

Ukulturell

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Når du står overfor en så energisk og våken person som Mia Habib, kan det være en trøst å høre at også hun sliter med å komme seg opp om morgenen.

– Jo eldre jeg blir, jo dårligere blir jeg til å stå opp, sier 45-åringen og ler litt.

Danseren og koreografen har i en årrekke vært en markant jødisk stemme for å fremme dialog på tvers av land og kulturer. Norsk-israeleren har gjort performancekunst ved grensegjerdet mellom USA og Mexico, danset i Nord-Irak og satt opp forestillinger i mer enn 30 land. Nylig ble hun utnevnt som ny teatersjef ved Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans i Bergen.

Men Habib er ikke et supermenneske. Hun er elendig på håndarbeid og på å bake kake, forteller hun. Og så har hun altså denne morgenvegringen. Særlig etter 7. oktober 2023 har det vært tungt. Hamas-angrepet, som krevde 1200 liv, og det påfølgende folkemordet på Gaza har lagt seg som en svart sky over tilværelsen. Men hun har kommet seg ut av dyna hver dag.

– Det er en motor inne i meg som handler om menneskene rundt meg. Jeg blir lett engasjert. Men det skjer liksom 20 minutter etter at jeg har stått opp, sier hun.

Familiehistorien vil ha det til at det var noe som skjedde med den lille Mia da hun som treåring fikk se ballett på tv hjemme i Haugesund. Reaksjonen var så sterk at alle skjønte at hun måtte begynne å danse. Lenge drev Habib med både fiolin, alpint og dans, men før videregående måtte hun velge én av dem.

– Dansen har begge deler, både det fysiske og musikken. Jeg likte også at samtidsdansen ikke var målbar. Det er ingen fasit, og du kommer aldri i mål, for det handler ikke om det. I dansen er det et mysterium, som jeg likte veldig godt.

Habib har alltid hatt en organisator i seg, og hjemme stelte hun i stand garasjeteater og sirkus i hagen, med stram regi over nabobarna. Som tenåring snek seg inn når turnerende danseproffer hadde øving, og uredd som hun var, gikk hun rett bort til danserne etterpå og spurte: Hvordan blir man danser? Kan jeg bli danser?

Jeg var livredd for å slutte å spise sånn som mange av medstudentene mine gjorde

Tilbake til dansen

Anders N. Kvammen

­(illustrasjon

Slik kan en stats­støttet telefon befri oss

Det holder nå. Det har vært nok snakk om mobilavhengighet og skjermenes destruktive kraft.

– Nå er det tid for å yte motstand. Dra på litt, sier Erlend Mørch, komiker og programleder i NRK.

Han har gått og tygd på en idé i noen år allerede, helt siden han var på ferie på «Granca», hvor han droppet telefonen helt.

– Jeg opplevde en glede og ro som føltes nostalgisk. Det var lenge siden jeg hadde hatt det sånn, forteller han.

Det samme opplevde Mørch da han spiste middag med en religiøs minoritet, som han forteller om i sin podkast «Både Erlend og Steinar» på NRK. I synagogen hadde ingen av de andre smarttelefoner. Også da strømmet nostalgien innover ham.

Mørch tenkte: Hva kunne han gjøre for å ha det sånn hele tida, og hvordan kunne han få med andre folk på det samme? Han ønsket seg ikke flere hjelpe-apper eller skjermvett­regler, han ønsket seg en dings som kunne gjøre livet enkelt.

Og dingsen, den skal hete Norges­telefonen.

Noen har fått med seg ideen allerede. Mørch har lansert den både i egen podkast og i et intervju med Trygve Slagsvold Vedum i tv-serien «Mørch og makta».

Når masse nordmenn drar og jobber for big tech, så er det som å sende folk rett fra rekruttskolen til IS når de burde ha jobbet i Forsvaret

Juleønske: Norges­telefonen

– Hei, nisse. Har du en travel førjulstid i år?

– Ja, det er litt travelt. Jeg er på Hadeland Glassverk hver helg og mye på julegrantenninger. På julaften går jeg på hjemmebesøk i området rundt Lillestrøm, Lørenskog og Jessheim.

– Det starta så smått i 2002 da jeg traff en nisse i Nittedal. Han la merke til skjegget mitt og lurte på om jeg ville bli med opp til Savalen på nissetreff. Der har totalt 16 nasjoner vært representert gjennom årene. Jeg ble med i styret i Nisselauget og ble oldermann.

– Det er sjefsnissen, en slags talsmann. Nå har jeg trukket meg ut av det og har bare en liten rolle i valgkomiteen.

– Hva med å være nisse er det du setter pris på?

– Jeg synes det er veldig moro å se hvordan ungene reagerer, ansiktene som lyser opp. Så er det å takle dem som er litt engstelige og prøve å få dem i tale også.

Det er bedre om foreldrene forholder seg mer passive.

Sjefsnisse

og Anniken C. Mohr

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene på Dokka. 

Det var ikke tidenes bursdagsgave. 23. oktober i fjor fylte Linnea Løkken Rostad 17 år, men det var også dagen hun fikk vite at hun ville miste skolen sin. Sammen med flere titalls medelever, foreldre og besteforeldre hadde hun reist til Hamar hver dag hele uka med de samme faklene og plakatene, for å prøve å vinne gjennom med budskapet: Bevar skolen vår!

Nå var det Rostads store dag, men i stedet ble hun sittende og følge med på storskjermen på skolen. Der sto alvorstunge fylkespolitikere som kunne slå det fast: Seks videregående skoler og skolesteder skulle legges ned. Hennes egen Dokka videregående skole skulle bli historie.

Rostad var ikke blant dem som gråt. Ikke var hun særlig sint heller. For det kunne jo umulig være sant, tenkte hun. De kunne jo ikke legge ned en så velfungerende skole?

Emma Tollersrud

Artikler

Psykiater ser store konsekvenser av rask ADHD-diagnostisering

Eric fikk ADHD-diagnose etter bare én konsultasjon. Ritalinen han fikk utskrevet, vekket et monster.

Maria Sand skrev boka hun ikke trodde det var mulig å skrive. Nå skal den bli Hollywood-film.

– Planen var å drepe alle fem

Gi sommerflørten en real sjanse, mener Helge Ove Dahlby Søndenaa.

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

Sangfuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fuglekikkerne gir ikke opp.

Er det plass til alle her?

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Nils Arne Byrkjedal har pakka måkedrakta for å delta i EM i måkeskrik.

Gatefeieren er ikke redd for robotene.

Overleveren

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpetelefonene.

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

Ukulturell

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Slik kan en statsstøttet telefon befri oss

For Ole Bele er det én viktig regel som gjelder for alle nisser.

Danse, danse Dokka mi

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Barn fanges opp når de gamer

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status

Omsorgskløpper

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Da verden så som mørkest ut, satte Kip Cosson seg ned og tegnet hunder som lager festival.

Psykiater ser store konse­kvenser av rask ADHD-dia­gnos­ti­sering

Eric fikk ADHD-diagnose etter bare én konsul­ta­sjon. Ritalinen han fikk utskrevet, vekket et monster.

Maria Sand skrev boka hun ikke trodde det var mulig å skrive. Nå skal den bli Hollywood-film.

– Planen var å drepe alle fem

Gi sommer­flørten en real sjanse, mener Helge Ove Dahlby Søndenaa.

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

Sang­fuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fugle­kikkerne gir ikke opp.

Er det plass til alle her?

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på lege­­kontoret, som holder han våken om natta.

Nils Arne Byrkjedal har pakka måkedrakta for å delta i EM i måkeskrik.

Gatefei­eren er ikke redd for robotene.

Overle­veren

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpe­te­le­fo­nene.

Tre gene­ra­sjoner grønlen­dere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, flukt­pla­ner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virke­lighet?

Ukulturell

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om under­tryk­kelsen av pale­sti­nerne

Slik kan en stats­støttet telefon befri oss

For Ole Bele er det én viktig regel som gjelder for alle nisser.

Danse, danse Dokka mi

Eien­doms­skatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klasse­kam­pen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Barn fanges opp når de gamer

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status

Omsorgs­kløpper

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les for­eldre­stoff.

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barne­sko­len.

Da verden så som mørkest ut, satte Kip Cosson seg ned og tegnet hunder som lager festival.

Psykiater ser store konsekvenser av rask ADHD-diagnostisering

Eric fikk ADHD-diagnose etter bare én konsultasjon. Ritalinen han fikk utskrevet, vekket et monster.

Gi sommerflørten en real sjanse, mener Helge Ove Dahlby Søndenaa.

Sangfuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fuglekikkerne gir ikke opp.

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Gatefeieren er ikke redd for robotene.

Overleveren

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpetelefonene.

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Slik kan en statsstøttet telefon befri oss

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Omsorgskløpper

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.