I et sentralt avsnitt i sin nye bok skriver Espen Stueland: «Under koronapandemien ble det tydelig hvor små forventninger samfunnet har til humaniora, og samtidig hvor lite beredt eller villig de ulike fagene er til å ‘gå inn i sin tid’, være til stede i offentligheten». Stueland viser til at humaniora ikke er nevnt en eneste gang i Koronakommisjonens to rapporter, samt at omtalen av de humanistiske fagene i forskningsmeldingene er blitt stadig kortere siden 1970- og 80-tallet.
Er det virkelig slik at humaniora fremdeles betrakter menneskenes omgivelser som ren, uberørt natur?