Året var 1996. Vinduene var tildekket av mørkeblå gardiner i fløyel. Den store ruvende døren i massivt tre. Skiltet i sort metall med navnet Café Remis . Navnet, som for meg ikke sa så mye den gangen, annet at jeg på et eller annet vis visste, jeg hadde lært, uten at jeg husket når og hvordan det skjedde, at det fantes et slikt sted i byen. Et sted for sånne . Jeg hadde gjemt det i minnet, spart på det, helt til det en dag hadde stått en artikkel om Café Remis i avisen. Der stod det hvilken gate det lå i, til og med åpningstidene ble nevnt.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
