En tanke jeg har hatt omtrent like lenge som jeg har hatt en kjønnsbevissthet: Noen ganger er det viktigste, og det vanskeligste, å bli sett og være synlig. Tanken inntraff rundt fjerde klasse, tror jeg, på den tiden da klasselæreren min stadig kalte meg «pratmaker» når jeg tok ordet i timen. Det var ikke positivt ment, skjønte jeg raskt, for jeg fikk nedsatt oppførselskarakter. Gutta fikk være synlige uten slike sanksjoner: De bråkte og sloss i friminuttene. Det var dem, ikke jentene, som fikk velge lag i gymmen. Og da vi nærmet oss kjønnsmoden alder, brydde ingen lærere seg når de la oss i bakken og befølte oss på brystene og i skrittet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
