Noe av det mer interessante med krim som fenomen, i bok- eller serieform, er hvordan sjangeren synes å henge sammen med barndommen. Som barn er det uhyre få jobbmuligheter som melder seg. Man har: lege, brannmann, astronaut – og politi (og influencer?), og det virker på meg som om krimsjangeren henger sammen med dette barnlige ønsket om å være politi, eller røver; at man får oppfylt en dyptliggende forestilling om verden som God og Ond, men full av Gråsoner, der Tilfredsstillelsen ligger rett rundt hjørnet.
Iskald matematikk avløses av store følelser.
Formler og følelser
