Korallhjerte

Etter nedstengningen i koronatida har jeg merket en sult etter scenekunsten. Det dirrende nået som oppstår når man opplever teater, musikk og dans på scenen. Man kan ikke gå tilbake og se en sekvens igjen, som når man streamer film eller serier hjemme i stua. Man kan ikke bla tilbake i boka og lese kapittelet på nytt. Nei, man er like her og nå i det fortettede rommet sammen med kunstnerne og sammen med publikum. Det er ikke mulig å komme for seint. Man er med når det skjer. For teaterets vedkommende, blir det den levende litteraturen man opplever, og for øyeblikket sprudler det av nyskrevet dramatikk på de danske scenene.