Lenge har jeg sett på instagram-poesien som symptom på en forflatning i forståelsen av litteratur, en utarming av det rommet for dybde og fordypning som bøkene har representert. Skjønt jeg knapt har latt meg hisse opp, er den hyppige tilstedeværelsen av kopper med Trygve Skaugs «dikt» påtrykt noe som kan vekke meg fra min slummer. Men kanskje er vi på vei over i andre måter å forstå litteratur på, eller, som Abirami Logendran skrev i et essay på Vinduet.no i fjor, andre og utvidede måter å tenke kritikk, som kan innbefatte litteraturtyper som framstår uforståelige sett med tradisjonelle kritikerbriller?
Alexander Fallo er best når han legger prosaen til side og lar bildene flyte.
Ute av balanse
