Bret Easton Ellis skriver kjedelige romaner. Dette mener jeg er et av forfatterskapets mest framtredende trekk – og er paradoksalt nok den egenskapen som gjør at jeg fortsatt har en viss interesse for både bøkene og Ellis selv som litterært ikon.
Etter fire tiårs litterær behandling av det amerikanske marerittet har Bret Easton Ellis fortsatt ikke funnet en vei ut.
Sex, dop og tenåringshorror
