For lesere av samtidspoesien, norsk eller gjendiktet, er det ingen daglig hendelse å bli overrasket eller skjelven av ordvalg og stemmens kraft. Det blir man fort ved lesning av Hawad (f. 1950). Diktene lider, men ikke av D-vitaminmangel: «Nerver av glør / liksom ørkenen / landet ditt, / skjelver av feber, / du brenner, Azawad. / Blodåre flammesevje, / de forsteina arteriene dine har tørka ut, / flerra opp for å vanne forekomstene / av uran og flodhester med nese / for mineralsk trøffel.»
Hawads raseriskrift kan gi leseren skjelven.
Syngende, eksplosivt
