I det gamle, gule tømmerhuset midt i Maridalsveien hadde jeg satt meg godt til, og trimma fela opp i storfornøyd tilstand. Det var en av de kveldene der en kommer i flytsona; fingrene svever over strengene, bogen stryker på silkeføre. Jeg spilte Løndalslåtter – slåtter jeg har lært av læremester Einar Løndal – og var i modusen «nå-skulle-dem-hørt-meg», som jeg bare kommer i når ingen hører meg.