Flere av essayistene jeg selv holder høyest er litteratur- og kulturkritikere som i en eller annen forstand skriver for den allmenne leser. De fleste av dem tilhører den angloamerikanske kulturkretsen, der denne tradisjonen har vært spesielt rik: Samuel Johnson, T.S. Eliot, Virginia Woolf, Harold Bloom, Susan Sontag. Dette er kritikere som skriver om litteratur, filosofi, samfunn på en innforlivet og enkel, men ikke forenklende måte; de er skribenter som langt fra skyr avanserte akademiske teorier, men som tvert imot anerkjenner teorien som så grunnleggende for vår måte å orientere oss på, enten vi er oss det bevisst eller ikke, at den ikke kan reduseres til en sjonglering med begreper. Ordet «teori» er utledet av det greske ordet for beskuelse («theoria»). En teori er en optikk – og disse essayistene får sitt særpreg nettopp i sin karakteristiske måte å se på.
James Wood skriver med velformulert entusiasme, men benytter seg for lett av sin etablerte kritikerpositur.
Den store fryden
