Kringla heimsinsFilm

Gudfarens fredelige verden

Gudfaren-filmene minner på mange måter om middelalderen. Men klarer vi å se forbi volden og forstå hva som holder samfunnet sammen?

MAKTBALANSE: For en middelalderhistoriker er det mye å nikke gjenkjennende til i Gudfaren, skriver Hans Jacob Orning - Vito Corleone og hans mafiakolleger minner om høvdinger som rivaliserer innbyrdes og tar alle midler i bruk. Foto: Paramount picturesMAKTBALANSE: For en middelalderhistoriker er det mye å nikke gjenkjennende til i Gudfaren, skriver Hans Jacob Orning - Vito Corleone og hans mafiakolleger minner om høvdinger som rivaliserer innbyrdes og tar alle midler i bruk. Foto: Paramount pictures

For noen uker siden så jeg Francis Ford Coppolas klassiker «Gudfaren» I igjen på ærverdige Frogner kino i Oslo. Det var et pust fra gamle dager både fra lerretet og kinosalen. Grovkornede bilder, statister med kropper i alle fasonger, store neser og små pupper – en verden vi nesten ikke ser på film i dag lenger. Og mengder av vold og blod. Få filmer makter å formidle en følelse av overhengende fare som pågår over så lang tid. Som min far utbrøt da vi gikk ut av salen: «Puh, jeg er glad vi ikke lever i et slikt voldsinferno.» Følelsen av utmattelse og lettelse når det hele omsider er forbi etter tre timer, har brakt «Gudfaren» opp i det absolutte tetsjiktet når verdens beste filmer skal kåres.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kringla heimsins

Astronomen Maria Mitchell fikk ikke noe hjelp med å komme seg til den store solfor­mør­kelsen i 1878.

I de siste tiårene har moderne arkeo­logisk forskning, natur­vi­tenskap og historisk teori full­sten­dig endret synet på viking­tiden.

Tretti nye linjer fra den greske filosofen Empedokles utgjør en aldri så liten revolusjon.