Kringla heimsinsFilm

Gudfarens fredelige verden

Gudfaren-filmene minner på mange måter om middelalderen. Men klarer vi å se forbi volden og forstå hva som holder samfunnet sammen?

MAKTBALANSE: For en middelalderhistoriker er det mye å nikke gjenkjennende til i Gudfaren, skriver Hans Jacob Orning - Vito Corleone og hans mafiakolleger minner om høvdinger som rivaliserer innbyrdes og tar alle midler i bruk. Foto: Paramount picturesMAKTBALANSE: For en middelalderhistoriker er det mye å nikke gjenkjennende til i Gudfaren, skriver Hans Jacob Orning - Vito Corleone og hans mafiakolleger minner om høvdinger som rivaliserer innbyrdes og tar alle midler i bruk. Foto: Paramount pictures

For noen uker siden så jeg Francis Ford Coppolas klassiker «Gudfaren» I igjen på ærverdige Frogner kino i Oslo. Det var et pust fra gamle dager både fra lerretet og kinosalen. Grovkornede bilder, statister med kropper i alle fasonger, store neser og små pupper – en verden vi nesten ikke ser på film i dag lenger. Og mengder av vold og blod. Få filmer makter å formidle en følelse av overhengende fare som pågår over så lang tid. Som min far utbrøt da vi gikk ut av salen: «Puh, jeg er glad vi ikke lever i et slikt voldsinferno.» Følelsen av utmattelse og lettelse når det hele omsider er forbi etter tre timer, har brakt «Gudfaren» opp i det absolutte tetsjiktet når verdens beste filmer skal kåres.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kringla heimsins

Føydal­sam­funnet var verken en historisk blindvei eller så mørkt som sitt rykte. Her ble spirene til den moderne staten sådd.

Khazarene ved Volga tok et unikt valg da de skiftet religion.

Khazarene var ikke de eneste ikke-semittene som omvendte seg til jødedommen.