Kringla heimsinsFilm

Gudfarens fredelige verden

Gudfaren-filmene minner på mange måter om middelalderen. Men klarer vi å se forbi volden og forstå hva som holder samfunnet sammen?

MAKTBALANSE: For en middelalderhistoriker er det mye å nikke gjenkjennende til i Gudfaren, skriver Hans Jacob Orning - Vito Corleone og hans mafiakolleger minner om høvdinger som rivaliserer innbyrdes og tar alle midler i bruk. Foto: Paramount picturesMAKTBALANSE: For en middelalderhistoriker er det mye å nikke gjenkjennende til i Gudfaren, skriver Hans Jacob Orning - Vito Corleone og hans mafiakolleger minner om høvdinger som rivaliserer innbyrdes og tar alle midler i bruk. Foto: Paramount pictures

For noen uker siden så jeg Francis Ford Coppolas klassiker «Gudfaren» I igjen på ærverdige Frogner kino i Oslo. Det var et pust fra gamle dager både fra lerretet og kinosalen. Grovkornede bilder, statister med kropper i alle fasonger, store neser og små pupper – en verden vi nesten ikke ser på film i dag lenger. Og mengder av vold og blod. Få filmer makter å formidle en følelse av overhengende fare som pågår over så lang tid. Som min far utbrøt da vi gikk ut av salen: «Puh, jeg er glad vi ikke lever i et slikt voldsinferno.» Følelsen av utmattelse og lettelse når det hele omsider er forbi etter tre timer, har brakt «Gudfaren» opp i det absolutte tetsjiktet når verdens beste filmer skal kåres.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kringla heimsins

I middel­al­deren var en konges død ofte starten på en krangel. Hvorfor kunne de ikke ha klare arveregler slik vi har i dag?

Det er 800 år siden Frans av Assisi døde, men hans radikale Kristus-­et­ter­føl­gelse har fått fornyet aktualitet.

Kerdîrs innskrift var et vitnesbyrd om den rette tro.