Jeg forestiller meg at for nordmenn som leste Don DeLillos «Hvit støy» (1985) da den kom, må den ha virket nokså eksotisk, vant som mange fortsatt var til å få nyheter fra statskanalen, se reklamefilm kun på kino og handle mat på Aka og Samvirkelaget. Boka beskriver et samfunn som drukner i en flom av informasjon: Fjernsynsbilder, motstridende nyhetsmeldinger, stadig skiftende helseråd, reklameslagord og merkevarenavn flimrer forbi, trenger seg inn i underbevisstheten slik at uskyldige barn hvisker i drømmesøvnen: Toyota Celica.
I filmatiseringen av Don DeLillos «Hvit støy» danses det mellom supermarkedets reoler mens undergangen truer.
Døden i farger
