Ingen som har sett Monty Pythons «The Meaning of Life» kan glemme sekvensen med Mr. Creosote, mannen som spiser en helt restaurant og til slutt eksploderer av et sjokoladeflak. Spørsmålet om når nok bikker over i for mye er delikat. Selv har jeg for eksempel en stor forkjærlighet for lange, slyngende, barokt ornamenterte setninger, gjerne skrevet av tyskspråklige menn omslutta av støvete papirlukt. Men det kan bli for mye, det også.
I Christoph Ransmayrs roman «Fossefallmesteren» brister demningene.
Romanen sprekker
