Publikum reiste seg to ganger fra plysjsetene i Operaen før Margaret Atwood rakk å åpne munnen. Én gang for Hans Kongelige Høyhet kronprins Haakon. Deretter, spontant, idet Atwood gikk på scenen. Stående applaus før et arrangement overhodet har begynt? Det er høyst uvanlig. Men så er ikke Atwood helt vanlig kost. Det er vanskelig å gjengi i skrift hvor skjelmsk hun leverte flere av replikkene, la oss bare konstatere at hun fikk publikum til å le gjennom hele samtalen, også når emnet var dystopier, våre dystre politiske tider eller klimakrisa.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
