Inn i den norske idioten

Poeten Rainer Maria Rilke skrev en gang at musikk kunne løfte ham opp – og det er jo ingenting bemerkelsesverdig med det – før han la til: og sette meg fra seg på et annet sted. Jeg elsker det sitatet. Jeg elsker det fordi jeg kjenner det så godt igjen. Ikke bare når det gjelder musikk, men også litteratur. Den underlige følelsen som du kan være fylt av når lesingen er over og du sitter der med boken senket, for noen minutter fortsatt i dens verden. Sist gang jeg opplevde det, var forrige vinter, da jeg leste den irske forfatteren Claire Keegans roman «Småting som dette» . Det er en liten roman og jeg leste den ut på noen timer. Da jeg var ferdig, ble jeg sittende i stolen i stua med boken senket i noen minutter, helt fylt av bokens følelser og bokens stemninger, som jeg på en merkelig måte opplevde som akutte. Etter hvert reiste jeg meg og forsvant inn i dagens gjøremål, og inntrykkene fra romanen svant langsomt hen, til det var så godt som ingenting igjen av dem, annet enn en bestemt følelse som slo inn når jeg tenkte på den.