Jeg kan fortsatt se for meg episoder fra barndommen der jeg var med min mor på butikken og hun kom i snakk med en eller annen eldre kvinne hun kjente overfladisk. Skravla gikk, tiden stanset; jeg kunne kjenne kjedsomheten langsomt kvele livsgnisten. Hendelser ble utmalt, ingen detalj syntes irrelevant, ingen digresjon for lang. Kanskje fortalte kjerringa om den gangen hun feiret jul på hytta med familien – alle var enige om at det var hyggelig – for så å grunne litt på hvorfor det ble med den ene gangen; nå hadde sønnen fått egne unger, det var så upraktisk med småbarn på den vesle hytta, veien fram var glatt og bratt, en gang mistet hun bilnøkkelen mens hun saltet; det måtte være havsalt, enda så solide piggdekk hun hadde, koksalt nyttet ikke.
I og med Anne B. Ragdes nye roman kan vi slå fast at virkelighetslitteraturen endelig har gått over streken.
E-postprosa
