Som utenlandsstudent på tidlig 1990-tall var det mye som skulle læres, foruten fag og språk. Ikke minst hvilke kulturelle markører som gjaldt, og hvordan man kom i kontakt med andre. Heldigvis fant jeg fort ut at alle hadde et forhold til film og musikk. Og i overraskende stor grad, filmmusikk. Eller kanskje var det bare slik at de virkelig gode soundtrackene fenget selv dem som ikke var så opptatt av film og musikk? Det er fortsatt ikke godt å si.
Kanoniserende
