Det er noe uutgrunnelig over Tarjei Vesaas’ forfatterskap, særlig over den andre halvdelen, der han gikk fra å være en jordnær bygdedikter med både realistiske, vitalistiske og eksistensialistiske trekk til å bli en feiret modernist fra og med «Kimen» fra 1940. Det ofte vagt allegoriske, drømmeaktige og ordknappe ved hans symbolske bildespråk kommer tydelig til uttrykk i titlene man kan finne ved å søke etter artikler om Vesaas i Nasjonalbibliotekets base over litteraturforskning: «Det uhåndgribelige», «Ein sky ven», «Draum og inkje» og «Den utskilde tagale». I en slik atmosfære må nok den dristigste tittelen blant de mer enn 400 treffene sies å være «Tarjei Vesaas – som humorist».
Nylesning? 15 tekster gir en nokså ensidig framstilling av Tarjei Vesaas, men et broket bilde av norske samtidsforfattere.
Fuglene vet
