«Det må ha startet da jeg bare var noen år gammel, men det sterkeste minnet er fra fjerde klasse», skriver Lars Petter Sveen i selvbiografiske «Kunsten å stamme – uten at noen merker det». Han står på scenen i klassens julespill, han husker ikke hvilket, men jeg antar stykket inkluderte mus, gitt at hans eneste replikk var «Jeg tror den liker ost». Men når turen kommer til ham, forholder han seg fullstendig taus. Etterpå kjører han hjem med foreldrene. Ingen nevner det som har skjedd med et ord. «Hadde jeg stammet, ville alle husket det. Det var det jeg tenkte».
Fornyet kraft: I den personlige sakprosaens tid virker dette nakne jeg-et nesten revolusjonært.
Den usynlige stemmen
