Den klaustro­fo­biske planeten

Det har bestandig ligget en intuitiv logikk i regnestykket kunst + teknologi + økologi. Jeg aner ikke hvordan, eller hvorfor, men innenfor dette formatet – og det har stått på jevnlig siden 2010 – ender de fleste av prosjektene som regel opp et sted hvor heller radikale løsninger på faktiske økologiske utfordringer blir streket opp. Eller blir omkalfatret til sensasjon. Gjennom årenes løp har vi sett kaniner lyse i mørket, hørt blomster synge, sett ris koke seg selv, og den virkelige floorfilleren – en svær industriell maskin som lager sin egen bæsj.