Han gjør det motsatt, helt Bakvendtland, og starter med avskjeden. Selvfølgelig. Miste det som mistes kan / Jeg sang en siste triste sang / For aller siste gang / Og aller synger med meg / Så alle kunne se meg in the flesh / For siste gang, synger Cezinando over en 8-bit-synth, før den deler seg opp i flere synther og universet breier seg ut. Vi reiser tilbake til en «pixl3rt», altså pikselert, bekymringsløs barndom rundt årtusenskiftet en gang.
Spøk først – eller alvor: Cez sier det best når han sier nothing at all.
Her kan alt gå an
