Ep

Her kan alt gå an

Spøk først – eller alvor: Cez sier det best når han sier nothing at all.

Ida Madsen Hestman
HOLD BRILLAN: 26-åring fra Oslo og Lisboa slipper ep mens det koker rundt ham. FOTO: MARIA PASENAU HOLD BRILLAN: 26-åring fra Oslo og Lisboa slipper ep mens det koker rundt ham. FOTO: MARIA PASENAU

Cezinando

Samtidig

Album

1111Klubb/Universal Music

Han gjør det motsatt, helt Bakvendtland, og starter med avskjeden. Selvfølgelig. Miste det som mistes kan / Jeg sang en siste triste sang / For aller siste gang / Og aller synger med meg / Så alle kunne se meg in the flesh / For siste gang, synger Cezinando over en 8-bit-synth, før den deler seg opp i flere synther og universet breier seg ut. Vi reiser tilbake til en «pixl3rt», altså pikselert, bekymringsløs barndom rundt årtusenskiftet en gang.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.