Jeg skulle ønske jeg kunne sende en positiv, lykkelig e-post, men situasjonen vår blir bare verre og verre. Det virker som om alt håp er ute, og at en framtid her er umulig. Om kvelden, når jeg snakker med søsteren min eller vennene mine, har alle samme følelsen. Vi skulle ønske det som skjer rundt oss, ikke skjedde, og at vi kunne skru klokka tilbake til de dagene da vi var så lykkelige, da landet var fullt av farger og vi kunne gå på universitetet og studere.