21. februar uttalte et samlet bispekollegium for Den norske kirke at biskopene anerkjenner den smerte kirkens syn på skeiv kjærlighet har påført mennesker. Det som mangler i denne måten å bedrive kirkelig toppledelse på, er en prosess hvor skeives stemmer selv får komme til ordet i forkant. En slik prosess ville krevd et metodisk gjennomtenkt arbeid for å fremskaffe et reelt kunnskapsgrunnlag for hva som har stått og står på spill i skeives relasjon til kirken. Det kunne ha innebåret å stille spørsmål som: Hvordan har det opplevdes, med skeive menneskers egne ord, at deres egen seksualitet i tiår etter tiår har blir omtalt som en «sak» av en utelukkende heterofil ledelse, i en organisasjon som har forstått seg selv som en forsvarer for utsatte? Finnes det et språk for hva det menneskelig sett har kostet for eldre skeive prester å ha blitt tvunget til å velge bort å leve sammen med et annet menneske, «i bytte» mot å kunne arbeide som prest?
Mener kirken alvor når den vil unnskylde smerten de har påført skeive?
Skeiv botsøvelse
