«Licorice Pizza» er komponert som en hymne til lysten – og retten – til å leke. Ingen trøttende karakterutvikling, ingen rettledende sti gjennom en bestemt historie! Det er et formspråk for meg, en film jeg nesten er forhåndsprogrammert til å elske. Jeg har litt for lett for å kaste meg over alt som syder av formålsløshet og retningsløshet, som bare observerer mennesker og kropper i filmatiske rom uten å ville noe, fordi jeg virkelig hater alt som handler om nytteverdi i den moderne kapitalismen, og det blir bare verre og verre i det hele tatt å se på noe som helst.
«Licorice Pizza» er på godt og vondt Paul Thomas Andersons sandkasse.
Leketime i California
