It was the best of times, it was the worst of times … it was the spring of hope, it was the winter of despair. Dickens’ åpne åpning er tilsynelatende alltid gyldig, enten han skriver om London og Paris på slutten av 1700-tallet eller vi overfører ham til den foreløpig siste fasen av en to år lang pandemi. For det lysner nå, omsider, men tenk at meteren lever og at det fortsatt er forbudt å danse – som må være omtrent det stussligste forbudet man kan gi et folk, og særlig de unge folka. De færreste av dem er engang i risikogruppa og de fortjener bedre. Slipp dem fri.