Jeg husker ikke helt hvordan forrige sesong av «After Life» sluttet, og det tror jeg gjelder for flere enn meg. Den var ikke særlig minneverdig. Men sesongen endte i hvert fall i et lysere leie enn den startet. Fordi Tony (Ricky Gervais), som tross at han fortsatt slet tungt etter sin kjære kones død, hadde jobbet seg opp til et tilnærmelsesvis levelig syn på livet. Noe som redet grunnen for at sistesesongen kunne gå i hvilken retning som helst. Og det er jo et fint utgangspunkt. Men manus- og regiansvarlige Gervais gjør ikke akkurat det beste ut av det. Tredje sesong er bemerkelsesverdig ujevn, og særlig er første halvdel svak. Billedkomposisjon, plott og fremdrift – ja, nesten alt bortsett fra spill og dialog – holder i de tre første episodene et langt lavere nivå enn man forventer i en høyprofilert serie. Etter hvert finner sesongen heldigvis rytmen, handlingen penses inn på mer givende spor, og dens emosjonelle dragkraft gjør at vi overser den simple estetikken.
Tredje og siste sesong av «After Life» er bedre enn den forrige, men svakere enn den første.
Ikke helt tonedøv
