Jeg går i kirka med familien på julaften, så sant det går, og jeg får dem med. Det er en fin tradisjon, synes jeg, der folk kommer fra forskjellige kanter og langs ulike stier til et seremonielt fellesskap før jula setter inn for alvor. Det gjør jeg, selv om jeg, hvis jeg blir spurt, betegner meg som ateist. I den forstand at jeg ikke tror på en personlig gud eller et liv etter dette, på noen annen måte enn slik det er formulert i Håvamål: «Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Men ordet um deg aldri døyr». Vi lever videre i etterkommernes minne om oss.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
