«Slik banker skjebnen på min dør», skal Beethoven ha sagt om musikkhistoriens mest berømte åpningstakter. I hvert fall hevder Beethovens sekretær og biograf Anton Schindler det i boka fra 1840, publisert 13 år etter komponistens død. I tredje utgave lar han like godt skjebnen invadere hele symfonien, noe som ikke er så galt, siden dette motivet går gjennom hele verket. Slik ble Skjebnesymfonien etablert mer som mytologi enn som verk. For dette er mytedannelse på høyt nivå. Ja, antakelig er det så godt løyet at det har blitt sannere enn det sanne. En resepsjonshistorie der fakta og fiksjon flyter sammen slik at det nesten er umulig å vite hva det er vi lytter til. Er Beethovens Femte i det hele tatt en symfoni, går det an å spørre?
Trekker i tvil
