Forfatter Agnes Ravatn utløste en debatt om gravferd i kirken uten prest i avisen Vårt Land i forrige uke. Hun luftet ideen om at ikke-troende kunne få bruke kirken til gravferd. På samme tid var den tyske kvinnelige imamen Seyran Ates og den norske regissøren Nefise Özkal Lorentzen på norgesturné for sin dokumentarfilm «Seyran Ates: Sex, revolution and islam». Både Ravatns kirkelengsel og Ates og Lorentzens film peker, slik jeg forstår det, på et savn etter å utvide det religiøse rommet. Denne tendensen er et uttrykk for et strukturell problem innen tros- og livssyn: Retten til å være en del av det store fellesskapet – på egne premisser.
Kan kirka rydde plass til alle – også de som tror på andre måter?
Hjemløse troende
