En gang kom jeg over en setning som i lang tid satte en støkk i meg. Det sto at ethvert egennavn, så lenge det hefter ved noe levende, vil være et pseudonym. Jeg kom til å tenke på de mange tilfellene hvor den samme erfaringen har vært sporbar i oppveksten, særlig huska jeg at jeg tenkte på ordet «maur». Klart visste jeg at en maur var en maur, men ordet «maur» ble liksom dummere og dummere for hver gjentagelse, og jeg klarte ikke å slutte før det ikke lenger var et ord, men en vilkårlig sammensetning av bokstaver:
Ødeleggelse: W.G. Sebalds forfatterskap er et forsøk på å skape mening i det meningsløse.
Ekko og aske
