To innflyttere fra Vennesla og Kristiansand, Mona og Jostein, flytter inn på Tøyen sammen med sønnen Kalle. Det skyldes nød snarere enn et ønske om noe brudd; det er der de har råd til å bo. Men flyttingen er også et frigjørende brudd: De oppdager en helt ny del av byen, i en fase av livet der det ikke blir helt som de hadde tenkt seg. Jostein har avbrutt studiene, og økonomien deres blir trangere enn akademiker-vennene de sammenlikner seg med. På den annen side innser de raskt at de får noe vennene på vestkanten ikke kan få for penger: Tøyen åpner seg for dem, og de opplever det først som å se inn i et annet land. Dette gjør at de føler seg privilegerte, ja til og med bedre enn vennene sine, som nokså raskt opphører å være venner. De forteller også seg selv at det er bra for Kalle å lære hva slags klassesamfunn han egentlig vokser opp i, selv om tvilen raskt begynner å gnage, særlig på Mona: Vokser han opp i en verden han aldri helt kommer til å føle seg hjemme i?
Dugnad: Bjarte Breiteig klarer å fastholde romanen som form når han tar for seg Tøyen.
En høy pris
