Den norsk-tyske tv-serien «Furia» har fått velfortent lunken tilbakemelding. Like fullt har han tilløp til noko stort. Samanstillinga av Nordvestlandet og Berlin er både ein fryd for auget og ein tilforlateleg kontrast mellom kjensle og tanke, mellom vill natur og urban filosofering. Og lengten etter å høyra til i ein altomfattande samanheng har rot i våre vakraste draumar og knustaste voner. Hadde serien styrt unna dei tvangsmessige thrillerklisjeane, kunne det blitt eit drama om uroa i samtida, om heime og borte, toleranse og identitet, desse uforlikelege motsetnadene som gjer den offentlege samtalen så skvetten og sår.
