Allerede i antikkens Hellas ble demokratiets grunnleggende problemstilling artikulert: Når går demokrati over i pøbelvelde?
Da Athens demokrati ble lansert som modell og ideal på 1800-tallet, var det et sentralt argument at det hadde ført med seg en massiv kulturell oppblomstring. De fleste av det antikke Hellas’ største diktere (tragediedikterne, komedieforfatteren Aristofanes), filosofer, billedhuggere – alle hadde operert innenfor den relativt korte perioden med demokrati i Athen.