«Analfabeten» starter som en selvbiografisk fortelling om en ung, lidenskapelig leser i Ungarn seint på 1930-tallet. Lesning er som en sykdom for fireåringen. Å fordøye tekster er noe hun ikke klarer å holde opp med. Slik fortsetter det gjennom andre verdenskrig. Under sovjetrussisk dominans etter krigen skal alle barn lære russisk. Resultatet er kvelning av ungarsk kultur og identitet, mener fortelleren. Lærere og elever saboterer gjensidig undervisningen, som passiv motstand.
Eksil: Som flyktning mistet ungarske Agota Kristof kontakten med sitt eget språk. Seinere skrev hun romaner som vant verdensry – på fransk.
Motstand
