De siste årenes flodbølge av krimdokumentarer, gjerne lansert sammen med nye blikk på gamle drapssaker, har blant annet tydeliggjort folkeopinionens krav om å få pekt ut en sannsynlig og troverdig skyldig. Her har mediene spilt en uvurderlig rolle ved å profilere «den perfekte morder». I Gaute Heivolls nye roman «Forklaringen», hans ellevte, kommer denne opinionen til orde gjennom utstrakt bruk av pronomenet «man». «Man» er folkedypet som sørger kollektivt over «det som ikke skal skje», og som vil ha en forklaring. «Ditt eget barn som forsvant. Man kunne bare forestille seg det. Eller man kunne ikke forestille seg det. Det var umulig. Alt ble svart. Det måtte være det verste som kunne skje.» Dette er et irriterende grep, både språklig og fortellermessig – og dessverre betegnende for denne romanen.
Mordgåte: Gaute Heivolls forsøk på å nyansere forbryteren ender i ukeblad-humanisering.
Syndebukker som bestilt
