Jeg sitter på benken og venter på Klara, med det skarpe formiddagslyset i ansiktet og rullesteinsstranda og skogsveien foran meg. Hun sa at hun skulle komme klokka fire, og nå er den halv fem. Jeg tenker på bildet jeg leste om i avisa i morges. I avisa sto det at bildet er like kjent som Mona Lisa – nesten, men jeg hadde ikke sett det før. På bildet ser det ut som om noen har tatt de tre klokkene som tida er og lagt dem i et stygt og fargeløst klippelandskap. Så har tida smeltet og lagt seg i og oppå ting som har blitt igjen: en rektangulær kiste med lukket lokk, et dødt tre hogget av på midten med en bar grein stikkende ut, og en hestesal, fra da det fortsatt fantes hester i provinsen. For det er der jeg forestiller meg at klokkene er etterlatt, i alle steders ubebodde ytterkant, hvor ellers?