Å TRIGGE BOKNERVEN

Da jeg var liten, arvet jeg en bunke med bøker fra faren min. Flere av dem var prydet med en karakteristisk logo, som den dag i dag fremkaller gode minner når jeg ser den. «GGG» – Gyldendals Gode Guttebøker – hadde alle rødt bind på ryggen, og dramatiske illustrasjoner i amerikansk tegneseriestil på omslaget. Bokserien rommet klassikere som «Den siste mohikaner», «Huck Finn», «Frendeløs» og «Skatten på sjørøverøya», men også samlebåndsbøker som Percy Westermans «Den flyvende undervannsbåt». Ifølge egenreklamen på baksida var det snakk om «guttebøker av første rang fra alle land og alle tider», «fulle av spenning, fart og humør». Bokseriens målgruppe ble etter hvert mindre spesifikk. På utgavene jeg har fra 1980-tallet har en av de tre G-ene forsvunnet, og det er umulig å lese ut fra omslagene de to gjenværende står for. Gyldendals Gode? Uansett kan det vel karakteriseres som et framskritt. Jeg kjenner tross alt flere jenter og kvinner som har lest både Twain, Malot og Cooper, og det virker dumt på så mange måter å målbevisst ekskludere halve befolkningen gjennom måten man markedsfører bøkene på.