Oppmerksomme lesere av gårsdagens avis vil kanskje huske at vi skal på konsert, nærmere bestemt med The Dead, noe som var grunnen til at jeg en formiddag i mai året etter at finanskrisa hadde rammet gikk av lokaltoget i Mountain View, en liten by en halvtime sør for San Francisco som for øvrig huser hovedkvarteret til Google, et faktum som nærmest gjorde det synonymt med å vandre inn i fiendens leir for den teknologipessimistiske røverbanden jeg hadde slått følge med fra hostellet. Foruten en syreskadet «deadhead» fra Florida og meg selv besto denne av en inneslutta franskmann med aggresjonsproblemer og en spinkel kvinnelig musiker (som mye seinere sendte meg en roman der hun i besnærende detalj utla sin ungdoms seksuelle eskapader). Av oss fire var det imidlertid bare Floridaværingen som faktisk hadde konsertbilletter, vi andre hadde bare kasta oss på toget i håp om at noe skulle dukke opp, og dette «noe» manifesterte seg til vår store lykke allerede da vi gikk over den gigantiske åpne parkeringsplassen i retning av konsertstedet i form av en eldre mann, som sirklet oss inn med en sliten pickup og tilbød oss gratis innpass på konsertområdet dersom vi var villige til å legge inn noen arbeidstimer i smykkeboden hans. Det var den typen generisk bod man finner inne på alle slags festivalområder, og hvis betjening jeg må innrømme at jeg aldri i mitt liv hadde viet en fattig tanke før jeg selv var en av dem, der jeg noen timer seinere sto og forsøkte å prakke det overprisete juggelet hans på de bleikfeite ekteparene som innsvøpt i «tie dye» og andre, utdaterte tilhørighetsmarkører hadde tatt turen hit ned for – for hvem vet hvilken gang – å høre favorittbandet sitt spille … (fortsetter).