Blant de mest skjellsettende sammenbruddene i popkulturen jeg vokste opp med, er «Toy Story»-helten Buzz Lightyears smertefulle erkjennelse av at han ikke er den heroiske astronauten han har trodd, men snarere tvert om: en masseprodusert lekefigur i plast, med klistremerker, batterier og innbygd taleboks. Selv om det for seeren var åpenbart hele veien, vekker Buzz’ oppdagelse og påfølgende sammenbrudd en rekke problemer av nokså voksen art: Ikke kun om hva som skjer når vi blir eldre og våre illusjoner revner, men også hvordan livet er for skapninger i grenselandet mellom autonomi og instrumentell bruksverdi. En leke skal lekes med. Men hva om den har følelser?
Kunstig: Kazuo Ishiguro underliggjør verden
Et rikt indre liv
