For noen år tilbake kom Ståle Eskeland og Per Brandtzæg med boka «Rettsmedisinsk sakkyndighet i fortid, nåtid og fremtid», hvor de argumenterte for et «paradigmeskifte» i norsk rettsmedisin. Noe slikt er det ikke behov for, men i arbeidet med en lærebok for rettsmedisinsk sakkyndige har det åpenbart seg en rekke problemstillinger hvor ting i det minste kan bli bedre.
Det finnes ikke noe samlet, sentralt ansvar for rettsmedisinsk kompetanse og prosedyre i Norge. Hvorfor er det slik?
Det rettsmedisinske problemet
